His music needed one thing..

2014-04-24 17.11

Alle spontane turer til London har alltid en veldig god grunn. Denne gangen kom det veldig brått på, og det var ikke mye tid om å gjøre.
De som ser Dr Who kjenner nok til Arthur Darvill som spiller Rory, som med tiden har blitt en av mine favoritter i hele serien. Han skulle være med i musikalen Once i London – i kun seks uker!
Jeg mener man må ta sjansene imens man har dem, så ikke lenge etter at jeg fikk vite om det via Twitter var billettene booket. Jeg dro med meg Mari, som er den som har skylden for at jeg er overinteressert i Dr Who i det hele tatt.

Arthur Darvill (Guy) and Zrinka Cvitesic (Girl) in Once
ONCE The Musical London Cast 2014

Vi hadde ikke bestilt billetter til selve forestillingen på forhånd, da det ofte lønner seg mer med «day tickets», som man kjøper samme dag på teateret. Dette førte til at jeg satt i 1,5 time og frøs utenfor billettluka på Phoenix tidlig på morgenen for å være sikker på å få billett. Etter køen vi havnet i da jeg og Emil skulle se American Psycho på Almeida Theatre i januar, tenkte jeg det var best å være ute tidligst mulig.

Jeg var nummer ti eller elleve i køen denne gangen, og ventingen var verdt det. Vi fikk billetter på fremste rad, for bare £25 hver!! Dette er billetter som koster 600-700 NOK skal man kjøpe dem på forhånd. Wiho!

Det er mye som gjør Once til en veldig unik teateropplevelse.
For det første har de ikke noe orkester, slik som musikaler vanligvis har. All musikk er spilt live av skuespillerne, som alle er på scenen til enhver tid. Hver enkelt skuespiller har sitt instrument, som de bidrar med selv i scenene karakterene deres ikke er med i.
Scenen er designet som en irsk pub da handlingen foregår i Dublin. På veggene henger det dusinvis av speil i forskjellige størrelser og fasonger, som gir det hele en veldig spesiell følelse.

«If you look in the mirrors, you can see part of a face or part of a hand playing a guitar, they fracture the space,they fracture events. Once is a modern fairy tale in lots of ways. It’s odd and eccentric and told at a bit of an angle, and that’s what’s those mirrors are part of»
– Bob Crowley

Once handler om en artist (Guy) som har mistet kjærligheten og motivasjonen til å spille. En dag møter han ei Tjekkisk jente (Girl) som oppmuntrer ham og nesten tvinger ham til å fortsette med musikken sin. Hun er selv glad i musikk, og igjennom nettopp musikken blir de gode venner, og i løpet av en begivenhetsrik uke utvikler det hele seg til en mektig, men veldig komplisert kjærlighetshistorie.

DSCN7497

Før forestillingen og i pausen er baren på scena en fungerende bar hvor man kan opp og kjøpe seg drikke og snacks. Man får gå rundt på scena og se på kulisser og enkelte rekvisitter, og det er lov å ta bilder.

Er man tidlig ute før forestillingen begynner kan man til og med stå på scena imens skuespillerne sitter i en ring midt på og spiller lystige irske toner og lager rågod stemning!

DSCN7496

Jeg har sett Once før, både på scena og filmen med Glen Hansard. Filmen likte jeg ikke noe særlig husker jeg, men det er lenge siden. Jeg likte den bedre på scena, og det var en helt grei opplevelse. Denne gangen? Jeg vet ikke om jeg får til å forklare..

Alt som fantes for meg var de som stod på scena. Alt rundt bare forsvant. Jeg ble virkelig dratt inn i historien, og handlingen gikk rett inn i margen på meg. Det var helt ubeskrivelig, jeg har aldri opplevd noe lignende før.  Hva det kom av aner jeg ikke..
Samspillet imellom skuespillerne var fantastisk, og de uttrykte alle følelsene så utrolig bra. Og når man er maks to meter unna der alt skjer, så føler man det virkelig på seg. Man ser hvert ansiktsuttrykk og hver tåre.

Og ja, det var veldig spesielt å se Arthur Darvill i egen person så nærme..!
Jeg hadde ingen anelse om at han kunne hverken synge eller spille gitar før jeg oppdaget nylig at han var med i Once på Broadway, og jeg ble positivt overrasket over stemmen hans, som høres mye bedre ut i virkeligheten enn den gjorde på filmklippene jeg har sett av ham!

Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(3)

Og samspillet mellom ham og Zrinka Cvitesic var helt nydelig. Begge to spiller rollene sine godt, og får frem følelser og nyanser i rollene veldig bra. Begge karakterene har en tydelig forandring i løpet av forestillingen.
«Guy» går fra å være tilbakeholden og deprimert til å se håpet i horisonten og føle mening med dagene igjen, og «Girl» går fra å være en utadvendt og lystig fremmed til å vise skjulte, mykere og kanskje mørkere sider av seg selv, og man får vite at det er mye vondt under det glade smilet.

Og stemmen til Zrinka er også helt nydelig, bare se youtubeklippet «If You Want Me», som du finner nederst i innlegget her.

l-r Zrinka Cvitesic (Girl) and Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(4)

Og, som vanlig, så er ingen teaterbesøk fullverdig uten en løpetur ut til stage door etterpå. Men selv om jeg løp ut så raskt jeg kunne, ble vi begge for sen til å møte både Arthur og Zrinka. Veldig surt, men vi fikk snakket med de fleste andre skuespillerne, og sanket inn en del autografer i programmet.

Så er det meg og det å gi meg da..
Jeg hadde tross alt reist helt fra Norge kun for å se Arthur Darvill, så da måtte hver mulighet prøves ut. Dermed dro jeg tilbake neste dag i god tid før forestillingen i håp om å treffe ham på vei inn, men en fyr jeg snakket med sa at han var allerede kommet og var igang med forberedelsene til forestillingen.
Så var det kvelden.. Den tilbragte vi i Queens Theatre, for å se Les Misérables. Men dette var siste dagen vår i London, og jeg kunne ikke kvitte meg med den skuffede følelsen. Så jeg tok det vanskelige valget – å GÅ midt i Les Mis for å spurte bort til Phoenix igjen.

Jeg var der en halvtime før Once sluttet, for nå skulle jeg møte Arthur!!
Imens jeg ventet kom det ei mor med en liten gutt på tre år, som helt tydelig var kjempestor Dr Who-fan. Han var nemlig kledt helt likt som the 11th Doctor (Matt Smith) – fra topp til tå med bukseseler, tversoversløyfe og det hele. Til og med en fez!
Han var så utrolig søt!! Han og broren på 6 år har en facebookside, hvor det stadig postes bilder og glimt fra hverdagen til en familie med Dr Who-dilla.

Sam, som han jeg møtte heter, løp spent rundt og snakket om «The Doctor» og «Rory» hele tiden, men da Arthur endelig viste seg i døra, ble øynene store som tallerkner og han gjemte seg stille bak moren sin. Og Arthur ble omtrent målløs da han fikk se Sam i det gjennomførte kostymet. Han tok seg god tid og snakket med Sam, signerte døra til Tardisen hans og poserte for bilde. Som du kan se her.

Det var ikke mange som ventet denne kvelden, så Arthur tok seg god tid.
Han ble kjempeglad for den norske melkesjokoladen jeg hadde kjøpt med til ham, og hoppet bokstavelig talt opp og ned.
Jeg fikk signert begge bildene jeg hadde med – ett til meg og ett til Mari, og selvsagt bilde sammen med ham;

DSCN7486

Jeg gliser fremdeles som en dust når jeg ser på dette, haha.

Selv om jeg fikk veldig dårlig samvittighet for å gå midt i Les Misérables, så var det verdt det.
Endelig fikk jeg møtt ham!!

Og det gikk ikke bedre til enn at jeg dro tilbake og så Once en gang til neste dag..
For flyet mitt til Værnes gikk mye senere enn jeg hadde trodd (haha, bra vi har kontroll!), så jeg fikk tid til å se en ettermiddagsforestilling. Etter å ha sagt hadet til Mari som tok et tidligere fly til Oslo, stakk jeg bort til Her Majesty’s for å se hvem som skulle spille de forskjellige rollene i Phantom of the Opera. En Londontur er liksom ikke komplett uten.

Men så på en annen side, Phantom kan jeg se når som helst, den kommer til å gå i London for evig og alltid, imens Arthur Darvill spilte i Once i bare noen uker til. Så jeg grep sjansen (igjen) og stakk bort til Phoenix igjen. Men ikke uten å slå av en prat med kjente fjes fra Phantom, som bokstavelig talt tok imot meg med åpne armer og en klem. Det er så hyggelig å komme dit, for de blir glade for å se deg og har nesten alltid tid til å stoppe og snakke litt :’)

Denne gangen på Once var en av skuespillerne på ferie, så det var litt andre folk i noen roller. Jeg ble ikke like dratt med i handlingen denne gangen, men det var minst like bra, og veldig interessant å se hvordan stemningen ble helt annerledes der det var nye folk i noen roller, og hvordan alle spilte forskjellig mot hverandre enn sist.

Også denne gangen løp jeg ut til stage door, og hadde heldigvis flaks. Bildene taler vel for seg selv..

2014-04-24 17.05

2014-04-24 17.03
2014-04-24 17.04  2014-04-24 17.06
2014-04-24 17.07
Wiiiih! :’)


Arthur Darvill og Zrinka Cvitesic – Falling Slowly


Zrinka Cvitesic – If You Want Me

Kilder; bilde 1, bilde 2, bilde 3, bilde 4.

Are you sleeping?

Are you sleeping?
Still dreaming?
Still drifting off alone.
I’m not leaving with this feeling
So you’d better best be told..


The path that you are on
We’re not talking, there’s no secrets
There’s just a note that you have gone

And all that you’ve ever owned
Is packed in the hall to go

 large3
Kilde

Once the musical, Phoenix Theatre, London

Helt uvirkelig..

Joda, her kommer nok en teaterblogg, men denne tar i hovedsak for seg en kveld jeg kommer til å huske lenge.
Jeg prøver fremdeles å overbevise meg selv om at det faktisk skjedde..

Er man i London, er det obligatorisk med minst ett teaterbesøk. Iallefall for meg.
En typisk uke i London for meg er stappet til randen av diverse musikaler og teateroppsettinger. Seks forestillinger på fire dager går lett unna, og jeg storkoser meg!
Denne gangen var jeg jo ikke alene på tur, så jeg nøyde meg med tre. Vi prøvde riktignok å få billetter til flere, men det er stor pågang i disse tider, så de få billettene vi fant var svindyre.

Vi så Phantom of the Opera på nyttårsaften, men det er de to andre stykkene jeg gjerne vil fortelle om.

Vi hadde utrolig flaks, for begge de forestillingene var i utgangspunktet utsolgt.
Men etter nesten en måned med daglig oppdatering av hjemmesiden til the Barbican Centre, fant jeg endelig to ledige billetter til Royal Shakespeare Company sin oppsetning av Shakespeare-stykket Richard II, med ingen ringere enn David Tennant i hovedrollen. Lykke!!!

Som en ivrig Dr Who-fan var dette en veldig stor ting for meg.

urlKilde

Jeg har sett ham i mange forskjellige filmer og serier den siste tiden, så jeg så virkelig frem til å se ham i virkeligheten.

Før forestillingen hadde jeg bestilt en omvisning for oss backstage på the Barbican. Det var en eksklusiv Richard II tour, hvor vi fikk både lære masse om selve stykket OG se hvordan alt fungerte backstage. Den franske guiden vår var veldig trivelig, og han tok oss med både over, under og på siden av scena. Vi fikk forklart hvordan de gjorde enkelte ting, og se på rekvisittene og noen kostymer. Utrolig interessant!

Kvelden kom, og det var helt merkelig å tenke på at jeg befant meg i samme bygg som han fyren som jeg har blitt en så stor fan av og sett så mye av på tv, og at jeg skulle snart få se ham i levende live.

gif

Jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde noe research på forhånd for å finne ut litt mer hva stykket handlet om da. For i tradisjon tro, snakket de kun «Shakespearisk» på scenen der. Det vil si sånn gammel, omtrent uforståelig engelsk. Så jeg var lettere forvirret til enhver tid, og jeg har fremdeles ikke heelt skjønt alt som skjedde.

Men i seg selv var stykket veldig bra.
Alle skuespillerne hadde fin flyt i språket og spilte bra, og jeg likte veldig godt bruken av prosjektorer, musikk og kulisser. Prosjekterte bilder på «gardiner» av kjetting gjorde at man fikk et 3D-bilde av scenen, som du ser på et av bildene under.

fghjklKilde

DSCN7100Utsikten vår av scenen, før stykket startet.

Men opplevelsen er ikke over når skuespillerne har gått av scenen. Ikke for meg, iallefall.
For da er det bare å grabbe med seg alle eiendeler, og spurte til stage door i håp om å få et glimt og en autograf.

MEN ute ved stage door var det allerede stappfullt.

David Tennant er en veldig stor skuespiller i England, så det var virkelig trangt om plassen for å få se ham på nært hold. Enda jeg bokstavelig talt løp hele veien ut, hadde jeg ikke en sjangs.
Og siden jeg er ganske lav, var det bare såvidt jeg så over/mellom de som stod foran meg.
Jeg fikk rettet frem coveret til Hamlet-DVDen min langt nok frem til at han kunne signere, men neida. Han stirret på det et halvt sekund, og utbrøt «Oh, I’ve already signed one of those!» før han gikk videre. Argh!

DSCN7104Jeg synes dette bildet beskriver tilstanden veldig godt. Folk som står omtrent oppå hverandre for å få trykket programmene og bildene sine lengst oppi fjeset på stakkaren.

DSCN7231

Å ikke få hverken coveret eller programmet mitt signert vekket kamplysten i meg, så ettpar dager senere var vi tilbake igjen.

Uten å se forestillingen denne gangen, fordi vi ville være der i god tid til å sikre oss plasser fremst ved gjerdet.

DSCN7226Perfect view!

Etter mellom 1,5 – 2 timers venting hadde det samlet seg masse folk allerede, så jeg skjønner at jeg ikke hadde sjangs sist da jeg kom i siste liten!
(bare for å ha nevnt det så var ikke vi først, det var folk som ventet der lengre enn oss for å komme foran!)

Det er ganske morsomt å vente på skuespillere sånn sammen med så mange andre, for man merker det alltid så godt på mengden når den man venter på kommer ut. Spenningen stiger momentant, og de blir ofte tatt imot med applaus og begeistrede rop.

DSCN7227Mye bedre utsikt denne gangen ja!

2013-12-30 23.50OG jeg fikk signert både programmet og dvden! :D

..

Og best av alt..

..

DSCN7228Jeg sitter fremdeles og gliser som en dust hver gang jeg ser dette bildet! :’)

Alt strevet med å få tak i billetter og all ventingen var virkelig verdt det!

Ingenting – ingenting kan beskrive følelsen man sitter igjen med etter en sånn opplevelse. Man kan ikke tro at det nettopp har hendt, og man må stadig titte på bildet og/eller autografen for å forsikre seg om at det faktisk er sant.
Det varer som oftest bare noen minutter – sekunder ofte, men det er øyeblikk som brenner seg fast i minnet og som man ikke ville byttet mot noe som helst i hele verden.

Følelsen av vantro, glede og spenning bobler nesten over, og det føles ut som om man skal enten sprekke eller bare ta av og fly avsted. Det blir noen gledeshopp på vei tilbake til hotellet etter sånne kvelder, for å si det sånn.

Den neste forestillingen jeg vil fortelle om, som også var ganske spesiell, kommer i neste innlegg.

..

London by night.

London by night is a wonderful sight
There is magic abroad in the air
I’m often told that the streets turn to gold
When the moon shines on circus and square

Up comes the moon when the city’s asleep
He’s not alone, for it seems
Somewhere up there stands an angel to keep her watch
While each Londoner dreams.

_DSC4433
_DSC4420
_DSC4040
_DSC3986
_DSC4001
_DSC4063
_DSC4015
_DSC4201
_DSC4237
_DSC4289
_DSC4315  _DSC4127

London.

_DSC2269Guildford på vei til toget.

_DSC2273
_DSC2280

..
Tok meg en tur til London her en dag jeg hadde fri, hovedsaklig for å se Sofia Escobar i Phantom en siste gang før hun slutter, men også for å bare tusle rundt og knipse litt bilder.

Showet var ett av de beste, med Scott Davies som Phantom. Sofia var bedre enn aldri før, og det var godt å få sett henne som Christine en siste gang, og å få sagt farvel og lykke til videre ansikt til ansikt.

London er travelt for tida, med mye folk overalt.
Men likevel er det en skjønn by med noe nytt og spennende rundt hvert hjørne..
..

_DSC2283
_DSC2298
_DSC2301
_DSC2308
_DSC2314
_DSC2321Ingen Londontur er komplett uten..

_DSC2329
_DSC2335
_DSC2350
_DSC2352
_DSC2367Hos John Lewis i Oxford Street har jula allerede kommet..

Why am I falling?


Ramin Karimloo – Why Am I Falling

.

Den nye singelen til Ramin er bare helt nydelig. Så nydelig at jeg kunne ikke vente på at den skulle komme i fullversjon på youtube, så jeg kjøpte den faktisk på iTunes. Og tro meg, det skal litt til for at jeg kjøper musikk på den måten.
Men jeg forelsket meg helt i denne sangen første gang jeg hørte klippene fra den, og måtte bare ha den.

Dette er noen uker siden nå, så nå har den kommet i fullversjon på youtube også. Enjoy!

.
.

Never thought I’d find the light again
Become lost in the dark and rain
And those skies, they soon would clear
In my life, now you’re here

Why am I falling, falling in love with you tonight?
Why am I dreaming, dreaming that we could turn out right?

I can’t even resist, feel I only exist in your arms, in your arms..

The Night of 1000 Stars.

night-of-1000-stars

Hvert år siden 1999 har det blitt avholdt en stor konsert i Royal Albert Hall, kalt ‘The Night of 1000 Voices’, som har feiret forskjellige store navn innen musikalverdenen. Med et digert kor (derav navnet på konserten) og verdensberømte gjester har det nok vært litt av noen konserter opp igjennom årene skal jeg tro.

I år var jeg så heldig å få med meg søsterarrangementet, ‘The Night of 1000 Stars’, også avholdt i selveste Royal Albert Hall.

the-night-of-1000-stars-leaflet-2

Konserten ble holdt som en feiring av 85-årsdagen til Harold ‘Hal’ Prince, som er en legendarisk produsent/regissør av noen av verdens best kjente musikaler, som for eksempel West Side Story, Fiddler on the Roof, Sweeney Todd, Merrily We Roll Along, Phantom of the Opera, Evita, Cabaret og Whistle Down the Wind, bare for å nevne noen.

Jeg må innrømme at jeg kjente ikke til navnene til mer enn 2-3 av de som skulle opptre, men du verden for noen stemmer de hadde samlet på den scenen altså!!
Og du verden for et lokale.
Jeg har vært inne i Royal Albert Hall før, men bare på en guidet omvisning med en kjapp titt innom selve auditoriet. Det var noe helt annet å sitte i salen og være en del av publikum. For det første er auditoriet ENORMT, og med alle etasjene oppover fylt til randen av mennesker er det litt av en følelse å sitte der i folkehavet.
Og så var det utrolig fargesprakende. De hadde lyskastere omtrent overalt i forskjellige farger og med forskjellige mønstre, og det var helt utrolig nydelig.

Jeg bestilte billetten min for noen uker siden ganske spontant, siden jeg fikk den til halv pris. Jeg visste det var nærme scenen, men ikke HVOR nærme det var..! Vi hadde perfekt utsikt til alt som foregikk, om enn litt på siden;

thousandstars1

Jeg møtte opp med en gjeng andre Phantom-fans, og tre av oss ble helt tilfeldigvis sittende omtrent rett ovenfor hverandre, en på hver rad nedover. Nærme nok til å utveksle spente utrop oss imellom når favoritten vår entret scena.

Jeg snakker selvsagt om London West End sitt nåværende Phantom og tidligere Phantom på Broadway, New York – Marcus Lovett. Hovedgrunnen til at vi var der, haha!
De som kjenner meg eller har lest tidligere innlegg her vet vel hvor stor fan jeg er av ham.

Første sangen han var med på var som en av de tre sjømennene i sangen ‘Pretty Lady’ fra Pacific Overtures. Med bred Cockney-aksent, haha!
Så sang han en sang jeg irriterende nok ikke husker, omringet av et titalls dansere i fargerike, nydelige kjoler. Phantom fikk vi ikke høre før etter pausen.

‘Buenos Aires’ og ‘Don’t Cry for Me Argentina’ fra Evita fikk vi høre rett etter pausen, en av mine andre favorittmusikaler.
Og noen sanger senere setter plutselig det digre orgelet i en øredøvende, laaang tone, fulgt av den kjente overturen til Phantom of the Opera. Frysninger!!
Tabitha Webb, tidligere Christine i West End, sang ‘All I Ask of You’ sammen med Alex Bourne, før hele konserten ble avrundet med en av de vakreste versjonene av ‘Music of the Night’ jeg har hørt til nå. Den var hymne-aktig, og minte nesten mer om en julesang, sunget av alle artistene sammen på scena med partier sunget av hver enkelt.

På slutten sendte lyskasterne stjerner utover hele salen, og du aner ikke hvor nydelig det var.

thousandstars2

thousandstars3

thousandstars4En smule rosa, men det skal forestille meg. Bare sånn for å overbevise meg selv om at jeg faktisk var der.

Etterpå var det selvsagt å spurte ut til Stage Door, som jeg er godt kjent med etter å ha ventet der i flere timer på Alfie Boe i fjor høst, haha! (Som du kan lese om HER, bare bla deg noen kilometer nedover i innlegget.)
Alle hadde sittet på forskjellige plasser i løpet av konserten utenom oss tre som fikk seter nærme hverandre, så vi møtte ikke de andre før ute ved døra. Og vi behøvde ikke å vente lenge før et kjent fjes dukket opp innenfor, og banet seg ut igjennom folkemengden.

Det var mildt sagt stappfullt av folk utenfor der, og vi fikk lettere panikk da Marcus la ivei i motsatt retning av oss. Så vi banet oss etter, og heldigvis hadde han stoppet et lite stykke unna og snakket med noen. Jeg (som av en eller annen grunn befant meg litt ufrivillig i spissen av troppen), torde ikke gå bort til ham og forstyrre samtalen, så vi ble bare stående i nærheten som en gjeng fnisende småjenter, haha. Og alle gjemte seg bak meg?!

Så begynte å han å se seg om, og jeg hørte ham si ett eller annet om at han skulle møte noen. Han kikket seg rundt en stund før han fikk øye på meg, lyste opp og utbrøt «Ah, there they are!» og forlot de han snakket med for å hilse på oss. AAAWW, han lette faktisk etter oss! :’)
Han hadde snoket rundt på Twitter og fått med seg at vi skulle dit, haha! Sneaky Phantom.

Han var superkoselig og imøtekommende som alltid, og tok seg god tid til å snakke med oss.
Og ingen av oss klarte helt å komme over synet av ham i dress, så vi brukte det som en unnskyldning til å få bilder sammen med ham.. ;)

thousandstars5
Etter Phantom-forestillingene har han jo som regel på seg normale klær.
Og dette er faktisk eneste gangen jeg har sett/møtt ham et annet sted enn i området rundt teateret i Haymarket. Som jeg sa til ham, så var det fint å kunne se begge sidene av ansiktet hans på scena for èn gangs skyld. Jeg husker ikke helt hva han svarte, men det var «you are funny, darling» eller noe lignende, med et smil.

Jeg hadde ikke tenkt å ta bilde sammen med ham denne gangen, men han spurte om ikke jeg også skulle ha, så hvorfor ikke. Jeg tror han liker å posere på bilder, haha.
For jeg fikk bilde med ham tre dager i forveien også nemlig, etter å ha sett ham som Phantom den dagen.. Også da brukte jeg et klesplagg som unnskyldning til å ta bilde, for han hadde nemlig på seg skjerfet jeg strikket til ham i November!! :’)

Han bruker det!!!
Jeg kjente nesten gråten i halsen da jeg så ham komme ut med det på seg.. For jeg må ærlig innrømme at jeg tviler litt på at de andre skjerfene jeg har gitt bort til andre skuespillere blir brukt noe særlig.

Men Marcus sitt ser ut som at det har blitt brukt en del da det har blitt nuppete, og jeg har sett det på bilder med andre fans også. Så det var nok en gave som falt i smak!
Og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at han faktisk bruker det!

thousandstars6Han omtrent skviste meg inntil seg! Tror dette må være favorittbildet mitt sammen med ham nå ^^

Så ja, tilbake til temaet, The Night of 1000 Stars var en kveld som skal bli husket.
Nydelige sanger, storslagent arrangement, store talenter, gode venner og enda et herlig møte med vårt favoritt-Phantom!!

night-of-1000-stars