London.

_DSC2269Guildford på vei til toget.

_DSC2273
_DSC2280

..
Tok meg en tur til London her en dag jeg hadde fri, hovedsaklig for å se Sofia Escobar i Phantom en siste gang før hun slutter, men også for å bare tusle rundt og knipse litt bilder.

Showet var ett av de beste, med Scott Davies som Phantom. Sofia var bedre enn aldri før, og det var godt å få sett henne som Christine en siste gang, og å få sagt farvel og lykke til videre ansikt til ansikt.

London er travelt for tida, med mye folk overalt.
Men likevel er det en skjønn by med noe nytt og spennende rundt hvert hjørne..
..

_DSC2283
_DSC2298
_DSC2301
_DSC2308
_DSC2314
_DSC2321Ingen Londontur er komplett uten..

_DSC2329
_DSC2335
_DSC2350
_DSC2352
_DSC2367Hos John Lewis i Oxford Street har jula allerede kommet..

Slutten på en æra.

Om du har lest de tidligere bloggene om Londonturen min, vet du allerede at det var på grunn av en teaterforestilling jeg dro dit i det hele tatt.
Èn spesiell forestilling, som jeg bestilte meg billett til allerede i februar. Det var aller siste forestillingen til Marcus Lovett, som har spilt tittelrollen i Phantom of the Opera i ett år nå, og som jeg og «gjengen min» i London har fått veldig god kontakt med.
Det hele begynte den 31. desember i fjor, da han overrasket oss alle med å ta seg tid til å komme på en restaurant og prate med oss før forestillingen. Etter dette har han rett som det har vært møtt oss for en liten prat eller en kopp kaffe, og det har ikke vært måte på hvor trivelig han har vært mot oss.

HER og HER er to av mine tidligere blogger fra forskjellige møter med ham.
Han husker hver enkelt person han snakker med, husker hva du heter og hvordan det skrives, hva du jobber med, hvor du er fra og så videre, og han har en evne til å få alle som snakker med ham til å føle seg spesielle.

Men jeg tror ikke det er bare noe overflatisk, jeg tror han virkelig bryr seg om fansen sin.

Marcus Lovett6Favorittbildet mitt av meg og ham.

Så siden det var hans aller siste show som Phantom, var det jo selvsagt at jeg måtte få med meg det.
Og ikke bare jeg, men en hel HAUG av fanklubben hans – «Team MLove» møtte opp.
Jeg traff igjen gamle kjente, og en del nye som jeg bare har snakket med på Twitter før.

Den 31. august var en veldig spesiell dag..
Vi startet med å møte opp utenfor Stage Door på Her Majesty’s i tolvtida, for da skulle Marcus få ei scrapbook som ei hadde lagd for ham, hvor vi alle hadde skrevet hver vår hilsen til ham. Han tok seg kjempegod tid utenfor der, snakket med absolutt alle, signerte ting og delte ut signerte bilder, og tok bilder sammen med de fleste.

Han stakk inn en tur for å hente ei nydelig kake han hadde fått og ville vise oss, og når Lara Martins som spiller Carlotta kom på motorsykkelen sin ble det masse bilder av dem to. Og jeg fikk i oppdrag å ta bilder av dem to med mobilen hans, hihi!

1001437_10151597350301128_1972181992_nMarcus signerer ting, med en del av «Team MLove» i bakgrunnen. Og en glisende meg som venter på at det skal bli min tur. Huff! x) Bildet er tatt av Ida Ovedie.

DSCN6947Kake!!

DSCN6950Den var virkelig nydelig!

DSCN6952Marcus, Lara og kake.

DSCN6955Jeg får mobilen til Marcus for å ta bilder av dem to.

DSCN6956Hahah!

DSCN6958Aww, så søte de er!

DSCN6962Så skulle jeg ta et siste bilde sammen med ham. «Men vi må prøve noe nytt..!» kom det fra ham, og han tenkte så det knakte. Han ville visst ha noe annet enn enda ett typisk «stille opp og smile»-bilde.
Ida fikk knipset ham midt i tenkingen, haha! (og meg med en forferdelig holdning..)

Så ble det kuleste bildet av meg og ham tatt like etterpå. Greit nok at jeg er lita og lett altså, MEN……

1006337_10151597351811128_240307397_nb….. JADDA!!
Det kom veldig overraskende på meg, jeg hadde aldri trodd han skulle gjøre noe sånt..! xD
Jeg elsker dette bildet. Tusen takk, Ida! ♥

1235123_10151597351781128_1265890648_nbBeina på bakken igjen. Fysisk iallefall.. Kanskje ikke helt mentalt x)

DSCN6966Over til andre ting; bilde av meg og kjempekjekke Antony Hansen, som spiller mindre roller og er understudy for Raoul. Han er også kjempetrivelig, og skal heldigvis fortsette i Phantom en stund til.

Etterpå så jeg og Ida matinèeforestillingen, før jeg hadde ordnet med en overraskelse til henne..

Forestillingen var utrolig bra, med masse småting forandret, spøker skuespillerne mellom og så videre. Det var jo nest siste forestillingen til hele tolv stykker av dem, så det er tradisjon å tulle litt siste dagen.
Det var mest sånne ting som man aldri ville oppdaget om man ikke har sett showet før eller ikke er flink på detaljer. Som at Meg Giry hadde på seg feil kostyme på Masquerade, at Marcus hadde en uglestatue i hånden som Red Death og så videre.

Det folk ikke kunne unngå å legge merke til kom på curtain call, når alle kommer frem og bukker etter forestillingen.. Madame Giry dukket opp med Darth Vader-maske på seg, og The Managers (Gareth Snook og Barry James) hadde byttet både kostymer og parykker, og så dermed helt feil ut.
Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, haha!

Og så over til noe av det jeg gledet meg mest til..
Stakkar Ida hadde ikke fått vite noe som helst av hva jeg hadde planlagt for henne etter showet den ettermiddagen, før Simon som jobber backstage på Her Majesty’s kom og hentet oss utenfor Stage Door og tok oss med inn.
Det er veldig kjekt å kjenne folk som jobber i kulissene nemlig, for jeg hadde fått ordnet med en omvisning backstage for henne, siden hun også er en veldig stor Phantom-fan!!

Først fikk vi sette oss i det nå helt tomme auditoriet og se på at de satte opp rekvisittene, senket lysekrona og gjorde scenen klar til kveldens forestilling.
Deretter fikk vi en omvisning både på, bak og under scena. Det er min tredje omvisning, men det er like spennende og interessant hver gang!
Vi fikk til og med sitte på tronen til Phantom, hihi!

DSCN6968Utsikten vår under matinèen, fra fremste rad på balkongen helt øverst oppe. Langt unna, men man får et godt overblikk over alt som skjer på scena.

Så var det middag sammen med foreldrene til Ida, før vi på nytt entret auditoriet i Her Majesty’s for å se kveldsforestillingen. Alle fire denne gangen.

Marcus sin aller, aller siste forestilling som Erik aka Phantom i London.
For denne gang ihvertfall.

Jepp, vi så showet to ganger på samme dag. Heelt normalt i teatermiljøet jeg har havnet i det siste året, hahah.
Når man ser det flere ganger etter hverandre sånn så får man med seg så mye mer, flere detaljer, skjønner kanskje handlingen bedre og så videre, i forhold til om man ser det bare èn gang.

 

DSCN6973Utsikten vår denne gangen. Fremste rad, wuhu!!

1006361_10151597352366128_1472112647_nNærmere kommer man ikke! Bildet er tatt av moren til Ida oppe fra Royal Circle :)

Det var en utrolig følelsesladet forestilling.

For meg så det ut som Marcus kjempet mot tårene hele veien igjennom Music of the Night, og det var mange ekte følelser i sving oppe på scenen den kvelden. For når man fremfører et show som dette åtte ganger i uken i nesten et helt år, så blir man nok veldig sammensveiset.
Lara Martins skrev på Twitter om at det var hardt å holde tårene tilbake, og Sofia Escobar som spiller Christine sa det samme til meg da jeg snakket med henne etterpå.

Det var en helt spesiell energi i hele forestillingen den kvelden, det virket som om alle gjorde sitt aller beste og gav alt, og nøt hvert sekund. Og responsen fra publikum var fantastisk.

I Final Lair, altså sluttscenen, lå Marcus og gråt på gulvet til slutt.
Joda, karakteren hans ER jo helt knust på slutten der, og det er en veldig sterk scene så han pleier å gjøre det, men denne gangen var det ekte hulking. Og Tim, som jobber med lyset, sa at da han møtte Marcus rett etterpå var han helt oppløst i tårer, og bare satt der.. Uff, stakkar..
Han hadde tatt seg sammen da han kom ut til oss etterpå da. Heldigvis egentlig, for der var det nok tårer om ikke han også skulle bidra. Og det hadde nok fordoblet tårestrømmen fra oss sikkert!

Men Marcus var i godt humør da han kom ut, og etter å ha vært inne en tur til kom han ut med kaka han viste oss tidligere på dagen, og spanderte på alle. Det vil si, tok neven full av kake og rakte ut «does anyone want some cake??» «Who wants to taste the boat! Or the throne?» Hahah!
Ble ikke mye igjen av den kaka gitt. Jeg fikk sikret meg bakdelen av båten, ene armlenet av trona, rosen og en sko, imens to av de jeg har møtt mest av den «gjengen» min fikk hele figuren og den andre skoen. Kaka var helt rasert til slutt, stakkar..

Selv om det var en forholdsvis glad stemning utenfor der den kvelden, var det mange tårevåte fjes å se. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker utenfor Stage Door der før, det var faktisk nesten så det ble trangt om plassen..!
Fikk snakket med omtrent alle favorittene mine, og de jeg har blitt best kjent med dette året. Noen dro, noen fortsetter.

Jeg har opplevd så utrolig mye takket være Phantom of the Opera og folkene som jobber der det siste året, at jeg snart lurer på om jeg våkner snart. Dette er definitivt slutten på en veldig fin tid, og begynnelsen på en ny med nye folk og forhåpentligvis nye opplevelser.

Det var vemodig å gå derfra den kvelden, og vite at jeg kanskje aldri får se Marcus som Phantom igjen..

marcus-lovett-as-the-phantom-photography-by-alastair-muir
marcussofia

1239805_10151597363951128_63102599_nFarvelklem..

Han har dratt tilbake til Amerika nå, og blir mest sannsynlig værende der en god stund ser det ut til. Men hvem vet, kanskje jeg får møte på ham igjen en dag..?

 

20130901_002507Da jeg så showet alene på torsdag ettermiddag og møtte ham etterpå, fikk jeg det store hvite programmet av ham. Det er fra den tiden han spilte Phantom på Broadway, for hele ti år siden.
Så fikk jeg et signert bilde, et kort og autograf på favorittbildet av oss.

Porselensmasken til høyre forelsket jeg meg i i souvenirshopen, og programmet nedenfor er et jeg har prøvd å samle så mange autografer som mulig i.

20130901_002657«Dear Silje. Thank you for being there right to the end. Love, Marcus»
Nedenfor er bitene jeg sikret meg fra den nydelige kaken.

Selv om Marcus har dratt, betyr ikke det at jeg ikke kommer til å se Phantom mer.
Det er fremdeles favorittmusikalen min, og kommer alltid til å være det. Allerede på kvelden onsdagen etterpå satt jeg i salen igjen for å se de nye skuespillerne, og matinèen neste dag også.
Det var med blandede følelser, riktignok. Jeg ville gjerne se de nye, men det føltes rart å ikke skulle se Marcus, Simon Thomas som Raoul, og Gareth og Barry som The Managers.

Gerónimo Rauch har tatt over som Phantom og Sean Palmer som Raoul. The Managers spilles nå av Martin Ball og Andy Hockley. Tre av fire har jeg sett før, i andre stykker!
Geró har jeg sett som Jean Valjean i Les Misérables, Martin Ball som Horace Hardwick i Top Hat, og Andy Hockley i samme rolle som nå, bare på Phantom UK Tour i tre forskjellige byer.

I tillegg er det to nye alternative Christiner, som spiller den rollen noen dager i uka. Olivia Brereton, som jeg også så i Phantom UK Tour i Birmingham, og Harriet Jones som jeg ikke har hverken sett eller møtt enda.

Det var spennende å se helt nye folk i rollene, og det var egentlig ganske tydelig at de var nye på dette. Det manglet litt nyanser i karakterene, men det kommer seg nok så snart de blir tryggere og mer rutinerte i rollene sine. Men gode var de, og jeg gleder meg til å se dem igjen!

DSCN7060Meg og Gerónimo etter forestillingen på onsdag.

 

Og en ting til jeg plutselig kom på…:

valjean meets phantomJean Valjean meets the Phantom!!
Gerónimo postet dette av ham og Marcus på Twitter (@GeronimoRauch) etter West End Live tidligere i år, leenge før noen ante at det var han som skulle ta over rollen som operaspøkelse.

The Night of 1000 Stars.

night-of-1000-stars

Hvert år siden 1999 har det blitt avholdt en stor konsert i Royal Albert Hall, kalt ‘The Night of 1000 Voices’, som har feiret forskjellige store navn innen musikalverdenen. Med et digert kor (derav navnet på konserten) og verdensberømte gjester har det nok vært litt av noen konserter opp igjennom årene skal jeg tro.

I år var jeg så heldig å få med meg søsterarrangementet, ‘The Night of 1000 Stars’, også avholdt i selveste Royal Albert Hall.

the-night-of-1000-stars-leaflet-2

Konserten ble holdt som en feiring av 85-årsdagen til Harold ‘Hal’ Prince, som er en legendarisk produsent/regissør av noen av verdens best kjente musikaler, som for eksempel West Side Story, Fiddler on the Roof, Sweeney Todd, Merrily We Roll Along, Phantom of the Opera, Evita, Cabaret og Whistle Down the Wind, bare for å nevne noen.

Jeg må innrømme at jeg kjente ikke til navnene til mer enn 2-3 av de som skulle opptre, men du verden for noen stemmer de hadde samlet på den scenen altså!!
Og du verden for et lokale.
Jeg har vært inne i Royal Albert Hall før, men bare på en guidet omvisning med en kjapp titt innom selve auditoriet. Det var noe helt annet å sitte i salen og være en del av publikum. For det første er auditoriet ENORMT, og med alle etasjene oppover fylt til randen av mennesker er det litt av en følelse å sitte der i folkehavet.
Og så var det utrolig fargesprakende. De hadde lyskastere omtrent overalt i forskjellige farger og med forskjellige mønstre, og det var helt utrolig nydelig.

Jeg bestilte billetten min for noen uker siden ganske spontant, siden jeg fikk den til halv pris. Jeg visste det var nærme scenen, men ikke HVOR nærme det var..! Vi hadde perfekt utsikt til alt som foregikk, om enn litt på siden;

thousandstars1

Jeg møtte opp med en gjeng andre Phantom-fans, og tre av oss ble helt tilfeldigvis sittende omtrent rett ovenfor hverandre, en på hver rad nedover. Nærme nok til å utveksle spente utrop oss imellom når favoritten vår entret scena.

Jeg snakker selvsagt om London West End sitt nåværende Phantom og tidligere Phantom på Broadway, New York – Marcus Lovett. Hovedgrunnen til at vi var der, haha!
De som kjenner meg eller har lest tidligere innlegg her vet vel hvor stor fan jeg er av ham.

Første sangen han var med på var som en av de tre sjømennene i sangen ‘Pretty Lady’ fra Pacific Overtures. Med bred Cockney-aksent, haha!
Så sang han en sang jeg irriterende nok ikke husker, omringet av et titalls dansere i fargerike, nydelige kjoler. Phantom fikk vi ikke høre før etter pausen.

‘Buenos Aires’ og ‘Don’t Cry for Me Argentina’ fra Evita fikk vi høre rett etter pausen, en av mine andre favorittmusikaler.
Og noen sanger senere setter plutselig det digre orgelet i en øredøvende, laaang tone, fulgt av den kjente overturen til Phantom of the Opera. Frysninger!!
Tabitha Webb, tidligere Christine i West End, sang ‘All I Ask of You’ sammen med Alex Bourne, før hele konserten ble avrundet med en av de vakreste versjonene av ‘Music of the Night’ jeg har hørt til nå. Den var hymne-aktig, og minte nesten mer om en julesang, sunget av alle artistene sammen på scena med partier sunget av hver enkelt.

På slutten sendte lyskasterne stjerner utover hele salen, og du aner ikke hvor nydelig det var.

thousandstars2

thousandstars3

thousandstars4En smule rosa, men det skal forestille meg. Bare sånn for å overbevise meg selv om at jeg faktisk var der.

Etterpå var det selvsagt å spurte ut til Stage Door, som jeg er godt kjent med etter å ha ventet der i flere timer på Alfie Boe i fjor høst, haha! (Som du kan lese om HER, bare bla deg noen kilometer nedover i innlegget.)
Alle hadde sittet på forskjellige plasser i løpet av konserten utenom oss tre som fikk seter nærme hverandre, så vi møtte ikke de andre før ute ved døra. Og vi behøvde ikke å vente lenge før et kjent fjes dukket opp innenfor, og banet seg ut igjennom folkemengden.

Det var mildt sagt stappfullt av folk utenfor der, og vi fikk lettere panikk da Marcus la ivei i motsatt retning av oss. Så vi banet oss etter, og heldigvis hadde han stoppet et lite stykke unna og snakket med noen. Jeg (som av en eller annen grunn befant meg litt ufrivillig i spissen av troppen), torde ikke gå bort til ham og forstyrre samtalen, så vi ble bare stående i nærheten som en gjeng fnisende småjenter, haha. Og alle gjemte seg bak meg?!

Så begynte å han å se seg om, og jeg hørte ham si ett eller annet om at han skulle møte noen. Han kikket seg rundt en stund før han fikk øye på meg, lyste opp og utbrøt «Ah, there they are!» og forlot de han snakket med for å hilse på oss. AAAWW, han lette faktisk etter oss! :’)
Han hadde snoket rundt på Twitter og fått med seg at vi skulle dit, haha! Sneaky Phantom.

Han var superkoselig og imøtekommende som alltid, og tok seg god tid til å snakke med oss.
Og ingen av oss klarte helt å komme over synet av ham i dress, så vi brukte det som en unnskyldning til å få bilder sammen med ham.. ;)

thousandstars5
Etter Phantom-forestillingene har han jo som regel på seg normale klær.
Og dette er faktisk eneste gangen jeg har sett/møtt ham et annet sted enn i området rundt teateret i Haymarket. Som jeg sa til ham, så var det fint å kunne se begge sidene av ansiktet hans på scena for èn gangs skyld. Jeg husker ikke helt hva han svarte, men det var «you are funny, darling» eller noe lignende, med et smil.

Jeg hadde ikke tenkt å ta bilde sammen med ham denne gangen, men han spurte om ikke jeg også skulle ha, så hvorfor ikke. Jeg tror han liker å posere på bilder, haha.
For jeg fikk bilde med ham tre dager i forveien også nemlig, etter å ha sett ham som Phantom den dagen.. Også da brukte jeg et klesplagg som unnskyldning til å ta bilde, for han hadde nemlig på seg skjerfet jeg strikket til ham i November!! :’)

Han bruker det!!!
Jeg kjente nesten gråten i halsen da jeg så ham komme ut med det på seg.. For jeg må ærlig innrømme at jeg tviler litt på at de andre skjerfene jeg har gitt bort til andre skuespillere blir brukt noe særlig.

Men Marcus sitt ser ut som at det har blitt brukt en del da det har blitt nuppete, og jeg har sett det på bilder med andre fans også. Så det var nok en gave som falt i smak!
Og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at han faktisk bruker det!

thousandstars6Han omtrent skviste meg inntil seg! Tror dette må være favorittbildet mitt sammen med ham nå ^^

Så ja, tilbake til temaet, The Night of 1000 Stars var en kveld som skal bli husket.
Nydelige sanger, storslagent arrangement, store talenter, gode venner og enda et herlig møte med vårt favoritt-Phantom!!

night-of-1000-stars

Passing bells and sculpted angels..

Imens andre folk nøt solskinnet utstrakt på gresset i nærmeste park, vandret jeg rundt blant gravstøtter og mausoleer på en kirkegård..

Neida, jeg er ikke så creepy som det kanskje høres ut for. Jeg hadde bare ikke noe annet nyttig å ta meg til, og siden hostelet jeg overnattet på sist jeg var i London lå bokstavelig talt vegg i vegg med Kensal Green Cemetery tok jeg meg like godt en tur innom der for å se om det er like fint der som jeg har hørt. Og ja, det er en nydelig kirkegård. Litt rotete og ustelt her og der, men stort sett veldig pent.

Den ble åpnet i 1833, og har derfor veldig mange gamle gravstøtter, som ofte er de mest imponerende, med forseggjorte detaljer og unike design. Jeg ble veldig imponert over alle de forskjellige mausoleene der, med rike utskjæringer og i alle mulige varianter.

Eføydekte steinkors, store værbitte engler, krokete trær og rustne jernrekkverk. Legg på et lag med nysnø og skumring, så er det som tatt ut av Wishing You Were Somehow Here Again i Phantom of the Opera-filmen fra 2004.

Både kirkegården i filmen og Kensal Green Cemetery er inspirert av Père Lachaise-kirkegården i Paris, så det er vel kanskje grunnen til likheten.

For èn gangs skyld var speilrefleksen min med til London, og da blir det selvsagt bilder å poste.
Jeg skulle likt å tatt meg en tur tilbake dit når det blir høst/vinter og tatt bilder i skumringen. Tror man kunne fått ganske tøffe bilder!

kensalgreen1

kensalgreen2

kensalgreen5«Passing bells and sculpted angels, cold and monumental, seem for you the wrong companions. You were warm and gentle..»

kensalgreen3
kensalgreen6
kensalgreen7

kensalgreen9«Sometimes it seemed if I just dreamed, somehow you would be here..»

kensalgreen10

kensalgreen11

kensalgreen25«No more memories, no more silent tears, no more gazing across the wasted years..»

kensalgreen12
kensalgreen13
kensalgreen14
kensalgreen15
kensalgreen16
kensalgreen17
kensalgreen18
kensalgreen19
kensalgreen20
kensalgreen21
kensalgreen22
kensalgreen23

kensalgreen24Graven til Maria Bjørnson, som står bak de utrolige kostymene og scenedesignene i Phantom of the Opera. Barnebarnet til Bjørnstjerne Bjørnson.

«Making the Moon, Fitting Capes on Clouds and Sequins on Stars.
Together, Listening to the Music of the Spheres.
«