American Psycho – som musikal?!

«Patrick Bateman er en materiell fetisjist, en vellykket børsmegler stinn av gryn. Som ivrig statsusjeger gir han seg selv hen til en livsstil med materiell ekstravaganse, trendy restauranter og designerklær. Klær, biler, visittkort, viner og dyre boliger eksisterer kun for å gjøre inntrykk på andre i en kultur hvor det er om å gjøre å vise frem det man har, å triumfere over de andre.
På overflaten en perfekt mann med et perfekt liv. Men han er også en følelsesløs, psykotisk seriemorder.

Han er både den amerikanske drøm og det amerikanske mareritt i en og samme person. Parallelt med sitt perfekte ytre på dagen dyrker han på nattestid sin groteske hobby, der han tar i bruk snekkerredskaper på nye og fantasifulle måter. I ly av nattemørket mishandler og dreper han mennesker uten noen åpenbar grunn.»
Kilde: Wikipedia

AP_Detail_Image_680x380_WITH-TITLE

Da jeg fikk forklart hva denne filmen/boka handlet om, hadde jeg store vanskeligheter for å se det for meg som en musikal. Det er jo ikke akkurat det man forventer at det skal lages musikaler av akkurat?
Men jeg ble jo selvsagt også veldig nysgjerrig på hvordan den var. Jeg hadde ikke sett filmen før, knapt hørt om den, så jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for å prøve å få sett den.
Det var bare et lite problem.. Den gikk kun for en kort periode, og alt var allerede utsolgt.

Men så fant jeg ut at teateret solgte et visst antall «day seats» til en billig penge hver dag, om man møtte opp der personlig til et visst tidspunkt. Jeg hadde mine grunner til å se denne musikalen, så den ene dagen de hadde to forestillinger møtte vi opp på vesle Almeida Theatre omtrent i utkanten av London for å prøve å sikre oss billetter.

Vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken…

2013-12-30 11.18

Vi var der tidlig, men ikke tidlig nok.
Alle 40 dagbillettene ble solgt før det var vår tur, men vi bestemte oss for å bli igjen og vente litt til, for personalet i billettluka sa det fremdeles var en mulighet for at det ble returnert noen billetter.
Så vi sørget for å bli skrevet opp på ventelista, før vi kjøpte oss mat i den vesle teaterkafèen og ventet.

Og tror du ikke vi hadde flaks?!
To billetter til fredagens matinèforestilling ble returnert imens vi ventet, med super plassering ifølge mannen i billettluka! Wiho! Det lønner seg å ikke gi opp..! ;)

2014-01-03 14.07

Fredagen kom, og siden vi skulle reise tilbake til Norge tidlig neste morgen var det ikke aktuelt å bli igjen for å gå til stage door etter siste forestilling. Derfor ankom vi teateret ganske tidlig, sånn ca litt før den tiden jeg håpte at skuespillerne pleide å komme på jobb.
Stage door på dette teateret var inne i foajèen ved siden av billettluka, så vi slapp heldigvis å stå ute i regnet for å vente.

..Hvem vi ventet på..?
Vel. Det var jo en grunn til at jeg i det hele tatt hørte om denne musikalen, som gikk på et bittelite 300-seters teater i utkanten av London!
Langt borte fra «Theatreland» i West End, hvor jeg normalt holder til..

aefafafKilde

Jeg kunne ikke la en sjanse som dette gå fra meg.
Å se BÅDE David Tennant OG Matt Smith i virkeligheten på så kort tid? Hadde du fortalt meg dette for noen måneder siden hadde jeg ikke trodd det kunne være mulig.
Men vi hadde vel bare sykt flaks tipper jeg, at begge de to var i hver sin oppsetning nettopp på den tiden vi planla å dra dit.

Og jeg ante heller ikke at Matt Smith gjorde musikaler. Det også hadde jeg faktisk ganske vanskelig for å se for meg!

1.167781
Kilde

Foajèen begynte sakte å fylles med folk, selv om det enda var lenge til forestillingen. Ett fellestrekk med de fleste var at de hadde uttrykket til noen som later som om de bare «tilfeldigvis henger der» uten noen grunn. Akkurat som vi hadde, tipper jeg.
For når det stoppet en bil utenfor døra, og Matt Smith i egen høye person kom inn, da strømmet det til folk fra alle kanter virket det som.
Men jeg satt nærmest, så jeg var den første til å spørre ham om autograf! Og idet han bøyde seg ned for å signere krasjet den digre hetta på parkasen hans i hodet på meg, hahah.

2014-01-10 11.19Wiih!

Det ble ikke noe bilde sammen med ham, for han stoppet bare såvidt noen sekunder for å signere noen få ting før han forsvant inn. Men jeg er fornøyd! :’)

Forestillingen var også bra, men for å være ærlig tror jeg nok ikke den hadde blitt noen hit i West End. For som jeg leste i en anmeldelse fra en britisk avis, har den «plenty of style but little substance».
Men jeg fant veldig mange bra punkter ved den, og jeg kunne gjerne tenkt meg å se den igjen nå som jeg har sett filmen også.

Den hadde en gjennomført stil, og designerne har virkelig fanget essensen av filmen i bruken av farger, lys og rekvisitter. Og til å være et så lite teater, hadde de en ganske avansert bruk av scena, med flere roterende deler og falldører.
Kostymene og klesstilen var strøken, akkurat som man forventer av de rikere kretser i en storby.

AP 22-486 by Manuel Harlan 601 x 400
Kilde
fdc6f6f6d720d18f_MattSmithAmericanPsychoKilde

Musikken var fengende og passet bra, og jeg ble imponert over talentet til flere av skuespillerne.
Og ja, Matt Smith synger..! Han hørtes ikke ut som om han har mye trening i det vel og merke, men når han sang de lavere notene hørtes det faktisk overraskende bra ut!
Og ellers leverte han en knallbra tolkning av Patrick Bateman synes jeg, som gjorde at jeg ble veldig nysgjerrig på denne karakteren og vil vite mer.

American-Psycho-Matt-Smith
Kildebc54c2381ece77c2_MattSmithStagemusicalKilde
2ab70a86714f7215_MattSmithShirtKilde

Jeg føler at jeg går helt feil vei når det gjelder denne historien.. Begynner med en musikal live på scena, deretter filmen, og så snart jeg får tak i boka skal jeg lese den. Vanligvis ville jeg nok startet med boka og gjort alt i motsatt rekkefølge.

Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av thrillere, men som sagt så syntes jeg at Patrick Bateman virket som en interessant karakter, som jeg gjerne vil finne ut mer om.
Og så vil jeg sammenligne inntrykket mitt av musikalen i forhold til film og bok, selvsagt. Nerden i meg tar aldri pause! ;)

 Nå i ettertid må jeg stadig minne meg selv på at «han der har jeg faktisk møtt» når jeg ser bilder eller film av Matt Smith. Det er helt merkelig å tenke på, og særlig når man tar med faktumet at jeg faktisk møtte David Tennant også bare noen dager tidligere.

DET kaller jeg en opplevelsesrik Londontur..!

 

Over Whitby Bay

..

Over Whitby Bay fra Dracula the Musical
Mina – Melissa Errico
Harker – Rob Evan
..
..

Staring out to sea
Full of dark premonitions
Thinking what to say
As the sun, slowly dims
Over Whitby bay
..

DSCN1187
..
We were so happy here

My thoughts turn, everyday
Back to Whitby Bay.

One more lonely night
Full of dark premonitions
Shall we see the day?
When the sun slowly dims
Over Whitby Bay

..

London.

_DSC2269Guildford på vei til toget.

_DSC2273
_DSC2280

..
Tok meg en tur til London her en dag jeg hadde fri, hovedsaklig for å se Sofia Escobar i Phantom en siste gang før hun slutter, men også for å bare tusle rundt og knipse litt bilder.

Showet var ett av de beste, med Scott Davies som Phantom. Sofia var bedre enn aldri før, og det var godt å få sett henne som Christine en siste gang, og å få sagt farvel og lykke til videre ansikt til ansikt.

London er travelt for tida, med mye folk overalt.
Men likevel er det en skjønn by med noe nytt og spennende rundt hvert hjørne..
..

_DSC2283
_DSC2298
_DSC2301
_DSC2308
_DSC2314
_DSC2321Ingen Londontur er komplett uten..

_DSC2329
_DSC2335
_DSC2350
_DSC2352
_DSC2367Hos John Lewis i Oxford Street har jula allerede kommet..

Meet Me in St. Louis


Meet me in St. Louis, Louis,

Meet me at the fair,
Don’t tell me the lights are shining
any place but there..

Jeg kjøpte denne filmen sist jeg var i London, helt på impuls egentlig. Jeg har aldri sett den før, bare hørt veldig mye om den og sett klipp fra den her og der. Jeg kjøper som oftest kun filmer jeg har sett før og liker veldig godt, fordi da vet jeg at den er verdt pengene.

Men Meet Me in St. Louis må være en av de beste filmene jeg har kjøpt så spontant.
Den har den typiske «Feel-Good»-stemningen som er så typisk for MGM-musikalene fra 40- og 50-tallet, med fargerike kostymer og stemningsfulle kulisser, og fengende musikk.
Den er både glad og lystig, skummel og trist, og med en varm slutt som iallefall fikk meg til å sitte igjen med tårer i øynene og et smil om munnen.

Den handler om familien Smith, som bor og trives i vakre St. Louis. Men når kjærligheten blomstrer på flere kanter, den store verdensutstillingen nærmer seg og livet kunne ikke blitt bedre, annonserer Mr. Smith at han har takket ja til en jobb i New York, og hele familien skal flytte dit etter jul enten de vil eller ikke.

 

11437035_1(kilde)

 

Judy Garland er jo i en klasse for seg, og i denne filmen stråler hun virkelig.
Men den som overrasket meg mest var lille Margaret O’Brien. Hun var bare sju år, men skuespillet hennes var virkelig overbevisende og hun virket veldig selvsikker og flink. Hats off!

Filmen er lagd av legendene Vincente Minnelli og Arthur Freed, med musikk av Roger Edens og Conrad Salinger.
Ett av praktnumrene, og sikkert det best kjente, er den glade og lystige The Trolley Song (youtubelink), som ble skrevet av Hugh Martin og Ralph Blane.
Hele den scenen i filmen ble filmet i ett take, noe som var veldig uvanlig på den tiden, og noe som visstnok skjer enda sjeldnere i dag.

 

meet-me-in-st-louis-25Stillbilde fra The Trolley Song. (kilde)

 

Lengre ute i filmen er det julaften, og en sørgmodig Judy Garland synger Have Yourself a Merry Little Christmas for lille Margaret O’Brien (youtubelink). De skal flytte om få dager, men ingen av dem har noe særlig lyst til å forlate alt det kjente og kjære.

Så, i slutten av filmklippet jeg linker til ovenfor, idet faren ser at Esther (Judy Garland) fortvilt prøver å fortelle lillesøsteren at New York er et fint sted imens hun tydelig strever med følelsene selv, skjønner han hva han har gjort ved å omtrent tvinge familien til å flytte fra byen de er så glade i. Og her kommer vendepunktet i historien.

 

urlFra Wish Yourself a Merry Little Christmas. (kilde)

 

Så om du har lyst til å se en søt, romantisk film en kveld, eller er fan av klassiske musikaler generelt eller vil se mer av dem, anbefales denne filmen på det varmeste.
Det er en fin introduksjon for de som ikke har sett noen klassikere før, og det er en perle i samlingen for de som er kjent innen sjangeren. Får du sjansen, så se den!

11 O Teatro Da Vida Filme Movie Film Agora Seremos Felizes Meet Me In St. Louis Vincente Minnelli 1944 Margaret O'Brien Judy Garland(kilde)

capture3(kilde)

Meet-Me-in-St-Louis(kilde)
  meet-me-in-st-louisd(kilde)

Har du sett den?


Kevin Tarte – This is the Moment. (spol til 0:42)

Jeg har virkelig fått ørene opp for Kevin Tarte den siste tiden.
Han har en fantastisk stemme, som jeg ikke får nok av å høre på. Særlig versjonen hans av denne sangen liker jeg spesielt godt. Sangen er fra musikalen Jekyll & Hyde, og jeg har hørt ganske mange forskjellige folk synge den. Men Kevin Tarte er en av mine absolutte favoritter så langt!

Kevin Tarte oppdaget jeg først da jeg så en film av en oppsetting av Tanz der Vampire, hvor han spiller vampyren Graf von Krolock.
I ettertid har jeg funnet ut at det ligger masse filmer fra forskjellige konserter og sånt ute på Youtube, både av ham som seg selv OG i Graf von Krolock-kostymet! Me like.

Han er egentlig amerikaner, men har visst bodd og jobbet i Tyskland i flere år, og snakker (og synger!) flytende tysk.

Kevin Tarte og Anne Görlitz synger Totale Finsternis fra Tanz der Vampire.

Du kjente kanskje igjen melodien..? Helt riktig. Totale Finsternis betyr Total Eclipse. Det er Jim Steinman som står bak både den sangen og all musikken til Tanz der Vampire, samt opptil flere av sangene til kjente sangere som Bonnie Tyler og Meatloaf.

Jeg elsker slutten på den filmen der, at han går litt veel inn i rollen som von Krolock…. Hahah!

Slutten på en æra.

Om du har lest de tidligere bloggene om Londonturen min, vet du allerede at det var på grunn av en teaterforestilling jeg dro dit i det hele tatt.
Èn spesiell forestilling, som jeg bestilte meg billett til allerede i februar. Det var aller siste forestillingen til Marcus Lovett, som har spilt tittelrollen i Phantom of the Opera i ett år nå, og som jeg og «gjengen min» i London har fått veldig god kontakt med.
Det hele begynte den 31. desember i fjor, da han overrasket oss alle med å ta seg tid til å komme på en restaurant og prate med oss før forestillingen. Etter dette har han rett som det har vært møtt oss for en liten prat eller en kopp kaffe, og det har ikke vært måte på hvor trivelig han har vært mot oss.

HER og HER er to av mine tidligere blogger fra forskjellige møter med ham.
Han husker hver enkelt person han snakker med, husker hva du heter og hvordan det skrives, hva du jobber med, hvor du er fra og så videre, og han har en evne til å få alle som snakker med ham til å føle seg spesielle.

Men jeg tror ikke det er bare noe overflatisk, jeg tror han virkelig bryr seg om fansen sin.

Marcus Lovett6Favorittbildet mitt av meg og ham.

Så siden det var hans aller siste show som Phantom, var det jo selvsagt at jeg måtte få med meg det.
Og ikke bare jeg, men en hel HAUG av fanklubben hans – «Team MLove» møtte opp.
Jeg traff igjen gamle kjente, og en del nye som jeg bare har snakket med på Twitter før.

Den 31. august var en veldig spesiell dag..
Vi startet med å møte opp utenfor Stage Door på Her Majesty’s i tolvtida, for da skulle Marcus få ei scrapbook som ei hadde lagd for ham, hvor vi alle hadde skrevet hver vår hilsen til ham. Han tok seg kjempegod tid utenfor der, snakket med absolutt alle, signerte ting og delte ut signerte bilder, og tok bilder sammen med de fleste.

Han stakk inn en tur for å hente ei nydelig kake han hadde fått og ville vise oss, og når Lara Martins som spiller Carlotta kom på motorsykkelen sin ble det masse bilder av dem to. Og jeg fikk i oppdrag å ta bilder av dem to med mobilen hans, hihi!

1001437_10151597350301128_1972181992_nMarcus signerer ting, med en del av «Team MLove» i bakgrunnen. Og en glisende meg som venter på at det skal bli min tur. Huff! x) Bildet er tatt av Ida Ovedie.

DSCN6947Kake!!

DSCN6950Den var virkelig nydelig!

DSCN6952Marcus, Lara og kake.

DSCN6955Jeg får mobilen til Marcus for å ta bilder av dem to.

DSCN6956Hahah!

DSCN6958Aww, så søte de er!

DSCN6962Så skulle jeg ta et siste bilde sammen med ham. «Men vi må prøve noe nytt..!» kom det fra ham, og han tenkte så det knakte. Han ville visst ha noe annet enn enda ett typisk «stille opp og smile»-bilde.
Ida fikk knipset ham midt i tenkingen, haha! (og meg med en forferdelig holdning..)

Så ble det kuleste bildet av meg og ham tatt like etterpå. Greit nok at jeg er lita og lett altså, MEN……

1006337_10151597351811128_240307397_nb….. JADDA!!
Det kom veldig overraskende på meg, jeg hadde aldri trodd han skulle gjøre noe sånt..! xD
Jeg elsker dette bildet. Tusen takk, Ida! ♥

1235123_10151597351781128_1265890648_nbBeina på bakken igjen. Fysisk iallefall.. Kanskje ikke helt mentalt x)

DSCN6966Over til andre ting; bilde av meg og kjempekjekke Antony Hansen, som spiller mindre roller og er understudy for Raoul. Han er også kjempetrivelig, og skal heldigvis fortsette i Phantom en stund til.

Etterpå så jeg og Ida matinèeforestillingen, før jeg hadde ordnet med en overraskelse til henne..

Forestillingen var utrolig bra, med masse småting forandret, spøker skuespillerne mellom og så videre. Det var jo nest siste forestillingen til hele tolv stykker av dem, så det er tradisjon å tulle litt siste dagen.
Det var mest sånne ting som man aldri ville oppdaget om man ikke har sett showet før eller ikke er flink på detaljer. Som at Meg Giry hadde på seg feil kostyme på Masquerade, at Marcus hadde en uglestatue i hånden som Red Death og så videre.

Det folk ikke kunne unngå å legge merke til kom på curtain call, når alle kommer frem og bukker etter forestillingen.. Madame Giry dukket opp med Darth Vader-maske på seg, og The Managers (Gareth Snook og Barry James) hadde byttet både kostymer og parykker, og så dermed helt feil ut.
Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, haha!

Og så over til noe av det jeg gledet meg mest til..
Stakkar Ida hadde ikke fått vite noe som helst av hva jeg hadde planlagt for henne etter showet den ettermiddagen, før Simon som jobber backstage på Her Majesty’s kom og hentet oss utenfor Stage Door og tok oss med inn.
Det er veldig kjekt å kjenne folk som jobber i kulissene nemlig, for jeg hadde fått ordnet med en omvisning backstage for henne, siden hun også er en veldig stor Phantom-fan!!

Først fikk vi sette oss i det nå helt tomme auditoriet og se på at de satte opp rekvisittene, senket lysekrona og gjorde scenen klar til kveldens forestilling.
Deretter fikk vi en omvisning både på, bak og under scena. Det er min tredje omvisning, men det er like spennende og interessant hver gang!
Vi fikk til og med sitte på tronen til Phantom, hihi!

DSCN6968Utsikten vår under matinèen, fra fremste rad på balkongen helt øverst oppe. Langt unna, men man får et godt overblikk over alt som skjer på scena.

Så var det middag sammen med foreldrene til Ida, før vi på nytt entret auditoriet i Her Majesty’s for å se kveldsforestillingen. Alle fire denne gangen.

Marcus sin aller, aller siste forestilling som Erik aka Phantom i London.
For denne gang ihvertfall.

Jepp, vi så showet to ganger på samme dag. Heelt normalt i teatermiljøet jeg har havnet i det siste året, hahah.
Når man ser det flere ganger etter hverandre sånn så får man med seg så mye mer, flere detaljer, skjønner kanskje handlingen bedre og så videre, i forhold til om man ser det bare èn gang.

 

DSCN6973Utsikten vår denne gangen. Fremste rad, wuhu!!

1006361_10151597352366128_1472112647_nNærmere kommer man ikke! Bildet er tatt av moren til Ida oppe fra Royal Circle :)

Det var en utrolig følelsesladet forestilling.

For meg så det ut som Marcus kjempet mot tårene hele veien igjennom Music of the Night, og det var mange ekte følelser i sving oppe på scenen den kvelden. For når man fremfører et show som dette åtte ganger i uken i nesten et helt år, så blir man nok veldig sammensveiset.
Lara Martins skrev på Twitter om at det var hardt å holde tårene tilbake, og Sofia Escobar som spiller Christine sa det samme til meg da jeg snakket med henne etterpå.

Det var en helt spesiell energi i hele forestillingen den kvelden, det virket som om alle gjorde sitt aller beste og gav alt, og nøt hvert sekund. Og responsen fra publikum var fantastisk.

I Final Lair, altså sluttscenen, lå Marcus og gråt på gulvet til slutt.
Joda, karakteren hans ER jo helt knust på slutten der, og det er en veldig sterk scene så han pleier å gjøre det, men denne gangen var det ekte hulking. Og Tim, som jobber med lyset, sa at da han møtte Marcus rett etterpå var han helt oppløst i tårer, og bare satt der.. Uff, stakkar..
Han hadde tatt seg sammen da han kom ut til oss etterpå da. Heldigvis egentlig, for der var det nok tårer om ikke han også skulle bidra. Og det hadde nok fordoblet tårestrømmen fra oss sikkert!

Men Marcus var i godt humør da han kom ut, og etter å ha vært inne en tur til kom han ut med kaka han viste oss tidligere på dagen, og spanderte på alle. Det vil si, tok neven full av kake og rakte ut «does anyone want some cake??» «Who wants to taste the boat! Or the throne?» Hahah!
Ble ikke mye igjen av den kaka gitt. Jeg fikk sikret meg bakdelen av båten, ene armlenet av trona, rosen og en sko, imens to av de jeg har møtt mest av den «gjengen» min fikk hele figuren og den andre skoen. Kaka var helt rasert til slutt, stakkar..

Selv om det var en forholdsvis glad stemning utenfor der den kvelden, var det mange tårevåte fjes å se. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker utenfor Stage Door der før, det var faktisk nesten så det ble trangt om plassen..!
Fikk snakket med omtrent alle favorittene mine, og de jeg har blitt best kjent med dette året. Noen dro, noen fortsetter.

Jeg har opplevd så utrolig mye takket være Phantom of the Opera og folkene som jobber der det siste året, at jeg snart lurer på om jeg våkner snart. Dette er definitivt slutten på en veldig fin tid, og begynnelsen på en ny med nye folk og forhåpentligvis nye opplevelser.

Det var vemodig å gå derfra den kvelden, og vite at jeg kanskje aldri får se Marcus som Phantom igjen..

marcus-lovett-as-the-phantom-photography-by-alastair-muir
marcussofia

1239805_10151597363951128_63102599_nFarvelklem..

Han har dratt tilbake til Amerika nå, og blir mest sannsynlig værende der en god stund ser det ut til. Men hvem vet, kanskje jeg får møte på ham igjen en dag..?

 

20130901_002507Da jeg så showet alene på torsdag ettermiddag og møtte ham etterpå, fikk jeg det store hvite programmet av ham. Det er fra den tiden han spilte Phantom på Broadway, for hele ti år siden.
Så fikk jeg et signert bilde, et kort og autograf på favorittbildet av oss.

Porselensmasken til høyre forelsket jeg meg i i souvenirshopen, og programmet nedenfor er et jeg har prøvd å samle så mange autografer som mulig i.

20130901_002657«Dear Silje. Thank you for being there right to the end. Love, Marcus»
Nedenfor er bitene jeg sikret meg fra den nydelige kaken.

Selv om Marcus har dratt, betyr ikke det at jeg ikke kommer til å se Phantom mer.
Det er fremdeles favorittmusikalen min, og kommer alltid til å være det. Allerede på kvelden onsdagen etterpå satt jeg i salen igjen for å se de nye skuespillerne, og matinèen neste dag også.
Det var med blandede følelser, riktignok. Jeg ville gjerne se de nye, men det føltes rart å ikke skulle se Marcus, Simon Thomas som Raoul, og Gareth og Barry som The Managers.

Gerónimo Rauch har tatt over som Phantom og Sean Palmer som Raoul. The Managers spilles nå av Martin Ball og Andy Hockley. Tre av fire har jeg sett før, i andre stykker!
Geró har jeg sett som Jean Valjean i Les Misérables, Martin Ball som Horace Hardwick i Top Hat, og Andy Hockley i samme rolle som nå, bare på Phantom UK Tour i tre forskjellige byer.

I tillegg er det to nye alternative Christiner, som spiller den rollen noen dager i uka. Olivia Brereton, som jeg også så i Phantom UK Tour i Birmingham, og Harriet Jones som jeg ikke har hverken sett eller møtt enda.

Det var spennende å se helt nye folk i rollene, og det var egentlig ganske tydelig at de var nye på dette. Det manglet litt nyanser i karakterene, men det kommer seg nok så snart de blir tryggere og mer rutinerte i rollene sine. Men gode var de, og jeg gleder meg til å se dem igjen!

DSCN7060Meg og Gerónimo etter forestillingen på onsdag.

 

Og en ting til jeg plutselig kom på…:

valjean meets phantomJean Valjean meets the Phantom!!
Gerónimo postet dette av ham og Marcus på Twitter (@GeronimoRauch) etter West End Live tidligere i år, leenge før noen ante at det var han som skulle ta over rollen som operaspøkelse.