His music needed one thing..

2014-04-24 17.11

Alle spontane turer til London har alltid en veldig god grunn. Denne gangen kom det veldig brått på, og det var ikke mye tid om å gjøre.
De som ser Dr Who kjenner nok til Arthur Darvill som spiller Rory, som med tiden har blitt en av mine favoritter i hele serien. Han skulle være med i musikalen Once i London – i kun seks uker!
Jeg mener man må ta sjansene imens man har dem, så ikke lenge etter at jeg fikk vite om det via Twitter var billettene booket. Jeg dro med meg Mari, som er den som har skylden for at jeg er overinteressert i Dr Who i det hele tatt.

Arthur Darvill (Guy) and Zrinka Cvitesic (Girl) in Once
ONCE The Musical London Cast 2014

Vi hadde ikke bestilt billetter til selve forestillingen på forhånd, da det ofte lønner seg mer med «day tickets», som man kjøper samme dag på teateret. Dette førte til at jeg satt i 1,5 time og frøs utenfor billettluka på Phoenix tidlig på morgenen for å være sikker på å få billett. Etter køen vi havnet i da jeg og Emil skulle se American Psycho på Almeida Theatre i januar, tenkte jeg det var best å være ute tidligst mulig.

Jeg var nummer ti eller elleve i køen denne gangen, og ventingen var verdt det. Vi fikk billetter på fremste rad, for bare £25 hver!! Dette er billetter som koster 600-700 NOK skal man kjøpe dem på forhånd. Wiho!

Det er mye som gjør Once til en veldig unik teateropplevelse.
For det første har de ikke noe orkester, slik som musikaler vanligvis har. All musikk er spilt live av skuespillerne, som alle er på scenen til enhver tid. Hver enkelt skuespiller har sitt instrument, som de bidrar med selv i scenene karakterene deres ikke er med i.
Scenen er designet som en irsk pub da handlingen foregår i Dublin. På veggene henger det dusinvis av speil i forskjellige størrelser og fasonger, som gir det hele en veldig spesiell følelse.

«If you look in the mirrors, you can see part of a face or part of a hand playing a guitar, they fracture the space,they fracture events. Once is a modern fairy tale in lots of ways. It’s odd and eccentric and told at a bit of an angle, and that’s what’s those mirrors are part of»
– Bob Crowley

Once handler om en artist (Guy) som har mistet kjærligheten og motivasjonen til å spille. En dag møter han ei Tjekkisk jente (Girl) som oppmuntrer ham og nesten tvinger ham til å fortsette med musikken sin. Hun er selv glad i musikk, og igjennom nettopp musikken blir de gode venner, og i løpet av en begivenhetsrik uke utvikler det hele seg til en mektig, men veldig komplisert kjærlighetshistorie.

DSCN7497

Før forestillingen og i pausen er baren på scena en fungerende bar hvor man kan opp og kjøpe seg drikke og snacks. Man får gå rundt på scena og se på kulisser og enkelte rekvisitter, og det er lov å ta bilder.

Er man tidlig ute før forestillingen begynner kan man til og med stå på scena imens skuespillerne sitter i en ring midt på og spiller lystige irske toner og lager rågod stemning!

DSCN7496

Jeg har sett Once før, både på scena og filmen med Glen Hansard. Filmen likte jeg ikke noe særlig husker jeg, men det er lenge siden. Jeg likte den bedre på scena, og det var en helt grei opplevelse. Denne gangen? Jeg vet ikke om jeg får til å forklare..

Alt som fantes for meg var de som stod på scena. Alt rundt bare forsvant. Jeg ble virkelig dratt inn i historien, og handlingen gikk rett inn i margen på meg. Det var helt ubeskrivelig, jeg har aldri opplevd noe lignende før.  Hva det kom av aner jeg ikke..
Samspillet imellom skuespillerne var fantastisk, og de uttrykte alle følelsene så utrolig bra. Og når man er maks to meter unna der alt skjer, så føler man det virkelig på seg. Man ser hvert ansiktsuttrykk og hver tåre.

Og ja, det var veldig spesielt å se Arthur Darvill i egen person så nærme..!
Jeg hadde ingen anelse om at han kunne hverken synge eller spille gitar før jeg oppdaget nylig at han var med i Once på Broadway, og jeg ble positivt overrasket over stemmen hans, som høres mye bedre ut i virkeligheten enn den gjorde på filmklippene jeg har sett av ham!

Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(3)

Og samspillet mellom ham og Zrinka Cvitesic var helt nydelig. Begge to spiller rollene sine godt, og får frem følelser og nyanser i rollene veldig bra. Begge karakterene har en tydelig forandring i løpet av forestillingen.
«Guy» går fra å være tilbakeholden og deprimert til å se håpet i horisonten og føle mening med dagene igjen, og «Girl» går fra å være en utadvendt og lystig fremmed til å vise skjulte, mykere og kanskje mørkere sider av seg selv, og man får vite at det er mye vondt under det glade smilet.

Og stemmen til Zrinka er også helt nydelig, bare se youtubeklippet «If You Want Me», som du finner nederst i innlegget her.

l-r Zrinka Cvitesic (Girl) and Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(4)

Og, som vanlig, så er ingen teaterbesøk fullverdig uten en løpetur ut til stage door etterpå. Men selv om jeg løp ut så raskt jeg kunne, ble vi begge for sen til å møte både Arthur og Zrinka. Veldig surt, men vi fikk snakket med de fleste andre skuespillerne, og sanket inn en del autografer i programmet.

Så er det meg og det å gi meg da..
Jeg hadde tross alt reist helt fra Norge kun for å se Arthur Darvill, så da måtte hver mulighet prøves ut. Dermed dro jeg tilbake neste dag i god tid før forestillingen i håp om å treffe ham på vei inn, men en fyr jeg snakket med sa at han var allerede kommet og var igang med forberedelsene til forestillingen.
Så var det kvelden.. Den tilbragte vi i Queens Theatre, for å se Les Misérables. Men dette var siste dagen vår i London, og jeg kunne ikke kvitte meg med den skuffede følelsen. Så jeg tok det vanskelige valget – å GÅ midt i Les Mis for å spurte bort til Phoenix igjen.

Jeg var der en halvtime før Once sluttet, for nå skulle jeg møte Arthur!!
Imens jeg ventet kom det ei mor med en liten gutt på tre år, som helt tydelig var kjempestor Dr Who-fan. Han var nemlig kledt helt likt som the 11th Doctor (Matt Smith) – fra topp til tå med bukseseler, tversoversløyfe og det hele. Til og med en fez!
Han var så utrolig søt!! Han og broren på 6 år har en facebookside, hvor det stadig postes bilder og glimt fra hverdagen til en familie med Dr Who-dilla.

Sam, som han jeg møtte heter, løp spent rundt og snakket om «The Doctor» og «Rory» hele tiden, men da Arthur endelig viste seg i døra, ble øynene store som tallerkner og han gjemte seg stille bak moren sin. Og Arthur ble omtrent målløs da han fikk se Sam i det gjennomførte kostymet. Han tok seg god tid og snakket med Sam, signerte døra til Tardisen hans og poserte for bilde. Som du kan se her.

Det var ikke mange som ventet denne kvelden, så Arthur tok seg god tid.
Han ble kjempeglad for den norske melkesjokoladen jeg hadde kjøpt med til ham, og hoppet bokstavelig talt opp og ned.
Jeg fikk signert begge bildene jeg hadde med – ett til meg og ett til Mari, og selvsagt bilde sammen med ham;

DSCN7486

Jeg gliser fremdeles som en dust når jeg ser på dette, haha.

Selv om jeg fikk veldig dårlig samvittighet for å gå midt i Les Misérables, så var det verdt det.
Endelig fikk jeg møtt ham!!

Og det gikk ikke bedre til enn at jeg dro tilbake og så Once en gang til neste dag..
For flyet mitt til Værnes gikk mye senere enn jeg hadde trodd (haha, bra vi har kontroll!), så jeg fikk tid til å se en ettermiddagsforestilling. Etter å ha sagt hadet til Mari som tok et tidligere fly til Oslo, stakk jeg bort til Her Majesty’s for å se hvem som skulle spille de forskjellige rollene i Phantom of the Opera. En Londontur er liksom ikke komplett uten.

Men så på en annen side, Phantom kan jeg se når som helst, den kommer til å gå i London for evig og alltid, imens Arthur Darvill spilte i Once i bare noen uker til. Så jeg grep sjansen (igjen) og stakk bort til Phoenix igjen. Men ikke uten å slå av en prat med kjente fjes fra Phantom, som bokstavelig talt tok imot meg med åpne armer og en klem. Det er så hyggelig å komme dit, for de blir glade for å se deg og har nesten alltid tid til å stoppe og snakke litt :’)

Denne gangen på Once var en av skuespillerne på ferie, så det var litt andre folk i noen roller. Jeg ble ikke like dratt med i handlingen denne gangen, men det var minst like bra, og veldig interessant å se hvordan stemningen ble helt annerledes der det var nye folk i noen roller, og hvordan alle spilte forskjellig mot hverandre enn sist.

Også denne gangen løp jeg ut til stage door, og hadde heldigvis flaks. Bildene taler vel for seg selv..

2014-04-24 17.05

2014-04-24 17.03
2014-04-24 17.04  2014-04-24 17.06
2014-04-24 17.07
Wiiiih! :’)


Arthur Darvill og Zrinka Cvitesic – Falling Slowly


Zrinka Cvitesic – If You Want Me

Kilder; bilde 1, bilde 2, bilde 3, bilde 4.

American Psycho – som musikal?!

«Patrick Bateman er en materiell fetisjist, en vellykket børsmegler stinn av gryn. Som ivrig statsusjeger gir han seg selv hen til en livsstil med materiell ekstravaganse, trendy restauranter og designerklær. Klær, biler, visittkort, viner og dyre boliger eksisterer kun for å gjøre inntrykk på andre i en kultur hvor det er om å gjøre å vise frem det man har, å triumfere over de andre.
På overflaten en perfekt mann med et perfekt liv. Men han er også en følelsesløs, psykotisk seriemorder.

Han er både den amerikanske drøm og det amerikanske mareritt i en og samme person. Parallelt med sitt perfekte ytre på dagen dyrker han på nattestid sin groteske hobby, der han tar i bruk snekkerredskaper på nye og fantasifulle måter. I ly av nattemørket mishandler og dreper han mennesker uten noen åpenbar grunn.»
Kilde: Wikipedia

AP_Detail_Image_680x380_WITH-TITLE

Da jeg fikk forklart hva denne filmen/boka handlet om, hadde jeg store vanskeligheter for å se det for meg som en musikal. Det er jo ikke akkurat det man forventer at det skal lages musikaler av akkurat?
Men jeg ble jo selvsagt også veldig nysgjerrig på hvordan den var. Jeg hadde ikke sett filmen før, knapt hørt om den, så jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for å prøve å få sett den.
Det var bare et lite problem.. Den gikk kun for en kort periode, og alt var allerede utsolgt.

Men så fant jeg ut at teateret solgte et visst antall «day seats» til en billig penge hver dag, om man møtte opp der personlig til et visst tidspunkt. Jeg hadde mine grunner til å se denne musikalen, så den ene dagen de hadde to forestillinger møtte vi opp på vesle Almeida Theatre omtrent i utkanten av London for å prøve å sikre oss billetter.

Vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken…

2013-12-30 11.18

Vi var der tidlig, men ikke tidlig nok.
Alle 40 dagbillettene ble solgt før det var vår tur, men vi bestemte oss for å bli igjen og vente litt til, for personalet i billettluka sa det fremdeles var en mulighet for at det ble returnert noen billetter.
Så vi sørget for å bli skrevet opp på ventelista, før vi kjøpte oss mat i den vesle teaterkafèen og ventet.

Og tror du ikke vi hadde flaks?!
To billetter til fredagens matinèforestilling ble returnert imens vi ventet, med super plassering ifølge mannen i billettluka! Wiho! Det lønner seg å ikke gi opp..! ;)

2014-01-03 14.07

Fredagen kom, og siden vi skulle reise tilbake til Norge tidlig neste morgen var det ikke aktuelt å bli igjen for å gå til stage door etter siste forestilling. Derfor ankom vi teateret ganske tidlig, sånn ca litt før den tiden jeg håpte at skuespillerne pleide å komme på jobb.
Stage door på dette teateret var inne i foajèen ved siden av billettluka, så vi slapp heldigvis å stå ute i regnet for å vente.

..Hvem vi ventet på..?
Vel. Det var jo en grunn til at jeg i det hele tatt hørte om denne musikalen, som gikk på et bittelite 300-seters teater i utkanten av London!
Langt borte fra «Theatreland» i West End, hvor jeg normalt holder til..

aefafafKilde

Jeg kunne ikke la en sjanse som dette gå fra meg.
Å se BÅDE David Tennant OG Matt Smith i virkeligheten på så kort tid? Hadde du fortalt meg dette for noen måneder siden hadde jeg ikke trodd det kunne være mulig.
Men vi hadde vel bare sykt flaks tipper jeg, at begge de to var i hver sin oppsetning nettopp på den tiden vi planla å dra dit.

Og jeg ante heller ikke at Matt Smith gjorde musikaler. Det også hadde jeg faktisk ganske vanskelig for å se for meg!

1.167781
Kilde

Foajèen begynte sakte å fylles med folk, selv om det enda var lenge til forestillingen. Ett fellestrekk med de fleste var at de hadde uttrykket til noen som later som om de bare «tilfeldigvis henger der» uten noen grunn. Akkurat som vi hadde, tipper jeg.
For når det stoppet en bil utenfor døra, og Matt Smith i egen høye person kom inn, da strømmet det til folk fra alle kanter virket det som.
Men jeg satt nærmest, så jeg var den første til å spørre ham om autograf! Og idet han bøyde seg ned for å signere krasjet den digre hetta på parkasen hans i hodet på meg, hahah.

2014-01-10 11.19Wiih!

Det ble ikke noe bilde sammen med ham, for han stoppet bare såvidt noen sekunder for å signere noen få ting før han forsvant inn. Men jeg er fornøyd! :’)

Forestillingen var også bra, men for å være ærlig tror jeg nok ikke den hadde blitt noen hit i West End. For som jeg leste i en anmeldelse fra en britisk avis, har den «plenty of style but little substance».
Men jeg fant veldig mange bra punkter ved den, og jeg kunne gjerne tenkt meg å se den igjen nå som jeg har sett filmen også.

Den hadde en gjennomført stil, og designerne har virkelig fanget essensen av filmen i bruken av farger, lys og rekvisitter. Og til å være et så lite teater, hadde de en ganske avansert bruk av scena, med flere roterende deler og falldører.
Kostymene og klesstilen var strøken, akkurat som man forventer av de rikere kretser i en storby.

AP 22-486 by Manuel Harlan 601 x 400
Kilde
fdc6f6f6d720d18f_MattSmithAmericanPsychoKilde

Musikken var fengende og passet bra, og jeg ble imponert over talentet til flere av skuespillerne.
Og ja, Matt Smith synger..! Han hørtes ikke ut som om han har mye trening i det vel og merke, men når han sang de lavere notene hørtes det faktisk overraskende bra ut!
Og ellers leverte han en knallbra tolkning av Patrick Bateman synes jeg, som gjorde at jeg ble veldig nysgjerrig på denne karakteren og vil vite mer.

American-Psycho-Matt-Smith
Kildebc54c2381ece77c2_MattSmithStagemusicalKilde
2ab70a86714f7215_MattSmithShirtKilde

Jeg føler at jeg går helt feil vei når det gjelder denne historien.. Begynner med en musikal live på scena, deretter filmen, og så snart jeg får tak i boka skal jeg lese den. Vanligvis ville jeg nok startet med boka og gjort alt i motsatt rekkefølge.

Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av thrillere, men som sagt så syntes jeg at Patrick Bateman virket som en interessant karakter, som jeg gjerne vil finne ut mer om.
Og så vil jeg sammenligne inntrykket mitt av musikalen i forhold til film og bok, selvsagt. Nerden i meg tar aldri pause! ;)

 Nå i ettertid må jeg stadig minne meg selv på at «han der har jeg faktisk møtt» når jeg ser bilder eller film av Matt Smith. Det er helt merkelig å tenke på, og særlig når man tar med faktumet at jeg faktisk møtte David Tennant også bare noen dager tidligere.

DET kaller jeg en opplevelsesrik Londontur..!

 

Helt uvirkelig..

Joda, her kommer nok en teaterblogg, men denne tar i hovedsak for seg en kveld jeg kommer til å huske lenge.
Jeg prøver fremdeles å overbevise meg selv om at det faktisk skjedde..

Er man i London, er det obligatorisk med minst ett teaterbesøk. Iallefall for meg.
En typisk uke i London for meg er stappet til randen av diverse musikaler og teateroppsettinger. Seks forestillinger på fire dager går lett unna, og jeg storkoser meg!
Denne gangen var jeg jo ikke alene på tur, så jeg nøyde meg med tre. Vi prøvde riktignok å få billetter til flere, men det er stor pågang i disse tider, så de få billettene vi fant var svindyre.

Vi så Phantom of the Opera på nyttårsaften, men det er de to andre stykkene jeg gjerne vil fortelle om.

Vi hadde utrolig flaks, for begge de forestillingene var i utgangspunktet utsolgt.
Men etter nesten en måned med daglig oppdatering av hjemmesiden til the Barbican Centre, fant jeg endelig to ledige billetter til Royal Shakespeare Company sin oppsetning av Shakespeare-stykket Richard II, med ingen ringere enn David Tennant i hovedrollen. Lykke!!!

Som en ivrig Dr Who-fan var dette en veldig stor ting for meg.

urlKilde

Jeg har sett ham i mange forskjellige filmer og serier den siste tiden, så jeg så virkelig frem til å se ham i virkeligheten.

Før forestillingen hadde jeg bestilt en omvisning for oss backstage på the Barbican. Det var en eksklusiv Richard II tour, hvor vi fikk både lære masse om selve stykket OG se hvordan alt fungerte backstage. Den franske guiden vår var veldig trivelig, og han tok oss med både over, under og på siden av scena. Vi fikk forklart hvordan de gjorde enkelte ting, og se på rekvisittene og noen kostymer. Utrolig interessant!

Kvelden kom, og det var helt merkelig å tenke på at jeg befant meg i samme bygg som han fyren som jeg har blitt en så stor fan av og sett så mye av på tv, og at jeg skulle snart få se ham i levende live.

gif

Jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde noe research på forhånd for å finne ut litt mer hva stykket handlet om da. For i tradisjon tro, snakket de kun «Shakespearisk» på scenen der. Det vil si sånn gammel, omtrent uforståelig engelsk. Så jeg var lettere forvirret til enhver tid, og jeg har fremdeles ikke heelt skjønt alt som skjedde.

Men i seg selv var stykket veldig bra.
Alle skuespillerne hadde fin flyt i språket og spilte bra, og jeg likte veldig godt bruken av prosjektorer, musikk og kulisser. Prosjekterte bilder på «gardiner» av kjetting gjorde at man fikk et 3D-bilde av scenen, som du ser på et av bildene under.

fghjklKilde

DSCN7100Utsikten vår av scenen, før stykket startet.

Men opplevelsen er ikke over når skuespillerne har gått av scenen. Ikke for meg, iallefall.
For da er det bare å grabbe med seg alle eiendeler, og spurte til stage door i håp om å få et glimt og en autograf.

MEN ute ved stage door var det allerede stappfullt.

David Tennant er en veldig stor skuespiller i England, så det var virkelig trangt om plassen for å få se ham på nært hold. Enda jeg bokstavelig talt løp hele veien ut, hadde jeg ikke en sjangs.
Og siden jeg er ganske lav, var det bare såvidt jeg så over/mellom de som stod foran meg.
Jeg fikk rettet frem coveret til Hamlet-DVDen min langt nok frem til at han kunne signere, men neida. Han stirret på det et halvt sekund, og utbrøt «Oh, I’ve already signed one of those!» før han gikk videre. Argh!

DSCN7104Jeg synes dette bildet beskriver tilstanden veldig godt. Folk som står omtrent oppå hverandre for å få trykket programmene og bildene sine lengst oppi fjeset på stakkaren.

DSCN7231

Å ikke få hverken coveret eller programmet mitt signert vekket kamplysten i meg, så ettpar dager senere var vi tilbake igjen.

Uten å se forestillingen denne gangen, fordi vi ville være der i god tid til å sikre oss plasser fremst ved gjerdet.

DSCN7226Perfect view!

Etter mellom 1,5 – 2 timers venting hadde det samlet seg masse folk allerede, så jeg skjønner at jeg ikke hadde sjangs sist da jeg kom i siste liten!
(bare for å ha nevnt det så var ikke vi først, det var folk som ventet der lengre enn oss for å komme foran!)

Det er ganske morsomt å vente på skuespillere sånn sammen med så mange andre, for man merker det alltid så godt på mengden når den man venter på kommer ut. Spenningen stiger momentant, og de blir ofte tatt imot med applaus og begeistrede rop.

DSCN7227Mye bedre utsikt denne gangen ja!

2013-12-30 23.50OG jeg fikk signert både programmet og dvden! :D

..

Og best av alt..

..

DSCN7228Jeg sitter fremdeles og gliser som en dust hver gang jeg ser dette bildet! :’)

Alt strevet med å få tak i billetter og all ventingen var virkelig verdt det!

Ingenting – ingenting kan beskrive følelsen man sitter igjen med etter en sånn opplevelse. Man kan ikke tro at det nettopp har hendt, og man må stadig titte på bildet og/eller autografen for å forsikre seg om at det faktisk er sant.
Det varer som oftest bare noen minutter – sekunder ofte, men det er øyeblikk som brenner seg fast i minnet og som man ikke ville byttet mot noe som helst i hele verden.

Følelsen av vantro, glede og spenning bobler nesten over, og det føles ut som om man skal enten sprekke eller bare ta av og fly avsted. Det blir noen gledeshopp på vei tilbake til hotellet etter sånne kvelder, for å si det sånn.

Den neste forestillingen jeg vil fortelle om, som også var ganske spesiell, kommer i neste innlegg.

..

Over Whitby Bay

..

Over Whitby Bay fra Dracula the Musical
Mina – Melissa Errico
Harker – Rob Evan
..
..

Staring out to sea
Full of dark premonitions
Thinking what to say
As the sun, slowly dims
Over Whitby bay
..

DSCN1187
..
We were so happy here

My thoughts turn, everyday
Back to Whitby Bay.

One more lonely night
Full of dark premonitions
Shall we see the day?
When the sun slowly dims
Over Whitby Bay

..

London.

_DSC2269Guildford på vei til toget.

_DSC2273
_DSC2280

..
Tok meg en tur til London her en dag jeg hadde fri, hovedsaklig for å se Sofia Escobar i Phantom en siste gang før hun slutter, men også for å bare tusle rundt og knipse litt bilder.

Showet var ett av de beste, med Scott Davies som Phantom. Sofia var bedre enn aldri før, og det var godt å få sett henne som Christine en siste gang, og å få sagt farvel og lykke til videre ansikt til ansikt.

London er travelt for tida, med mye folk overalt.
Men likevel er det en skjønn by med noe nytt og spennende rundt hvert hjørne..
..

_DSC2283
_DSC2298
_DSC2301
_DSC2308
_DSC2314
_DSC2321Ingen Londontur er komplett uten..

_DSC2329
_DSC2335
_DSC2350
_DSC2352
_DSC2367Hos John Lewis i Oxford Street har jula allerede kommet..


Kevin Tarte – This is the Moment. (spol til 0:42)

Jeg har virkelig fått ørene opp for Kevin Tarte den siste tiden.
Han har en fantastisk stemme, som jeg ikke får nok av å høre på. Særlig versjonen hans av denne sangen liker jeg spesielt godt. Sangen er fra musikalen Jekyll & Hyde, og jeg har hørt ganske mange forskjellige folk synge den. Men Kevin Tarte er en av mine absolutte favoritter så langt!

Kevin Tarte oppdaget jeg først da jeg så en film av en oppsetting av Tanz der Vampire, hvor han spiller vampyren Graf von Krolock.
I ettertid har jeg funnet ut at det ligger masse filmer fra forskjellige konserter og sånt ute på Youtube, både av ham som seg selv OG i Graf von Krolock-kostymet! Me like.

Han er egentlig amerikaner, men har visst bodd og jobbet i Tyskland i flere år, og snakker (og synger!) flytende tysk.

Kevin Tarte og Anne Görlitz synger Totale Finsternis fra Tanz der Vampire.

Du kjente kanskje igjen melodien..? Helt riktig. Totale Finsternis betyr Total Eclipse. Det er Jim Steinman som står bak både den sangen og all musikken til Tanz der Vampire, samt opptil flere av sangene til kjente sangere som Bonnie Tyler og Meatloaf.

Jeg elsker slutten på den filmen der, at han går litt veel inn i rollen som von Krolock…. Hahah!

Slutten på en æra.

Om du har lest de tidligere bloggene om Londonturen min, vet du allerede at det var på grunn av en teaterforestilling jeg dro dit i det hele tatt.
Èn spesiell forestilling, som jeg bestilte meg billett til allerede i februar. Det var aller siste forestillingen til Marcus Lovett, som har spilt tittelrollen i Phantom of the Opera i ett år nå, og som jeg og «gjengen min» i London har fått veldig god kontakt med.
Det hele begynte den 31. desember i fjor, da han overrasket oss alle med å ta seg tid til å komme på en restaurant og prate med oss før forestillingen. Etter dette har han rett som det har vært møtt oss for en liten prat eller en kopp kaffe, og det har ikke vært måte på hvor trivelig han har vært mot oss.

HER og HER er to av mine tidligere blogger fra forskjellige møter med ham.
Han husker hver enkelt person han snakker med, husker hva du heter og hvordan det skrives, hva du jobber med, hvor du er fra og så videre, og han har en evne til å få alle som snakker med ham til å føle seg spesielle.

Men jeg tror ikke det er bare noe overflatisk, jeg tror han virkelig bryr seg om fansen sin.

Marcus Lovett6Favorittbildet mitt av meg og ham.

Så siden det var hans aller siste show som Phantom, var det jo selvsagt at jeg måtte få med meg det.
Og ikke bare jeg, men en hel HAUG av fanklubben hans – «Team MLove» møtte opp.
Jeg traff igjen gamle kjente, og en del nye som jeg bare har snakket med på Twitter før.

Den 31. august var en veldig spesiell dag..
Vi startet med å møte opp utenfor Stage Door på Her Majesty’s i tolvtida, for da skulle Marcus få ei scrapbook som ei hadde lagd for ham, hvor vi alle hadde skrevet hver vår hilsen til ham. Han tok seg kjempegod tid utenfor der, snakket med absolutt alle, signerte ting og delte ut signerte bilder, og tok bilder sammen med de fleste.

Han stakk inn en tur for å hente ei nydelig kake han hadde fått og ville vise oss, og når Lara Martins som spiller Carlotta kom på motorsykkelen sin ble det masse bilder av dem to. Og jeg fikk i oppdrag å ta bilder av dem to med mobilen hans, hihi!

1001437_10151597350301128_1972181992_nMarcus signerer ting, med en del av «Team MLove» i bakgrunnen. Og en glisende meg som venter på at det skal bli min tur. Huff! x) Bildet er tatt av Ida Ovedie.

DSCN6947Kake!!

DSCN6950Den var virkelig nydelig!

DSCN6952Marcus, Lara og kake.

DSCN6955Jeg får mobilen til Marcus for å ta bilder av dem to.

DSCN6956Hahah!

DSCN6958Aww, så søte de er!

DSCN6962Så skulle jeg ta et siste bilde sammen med ham. «Men vi må prøve noe nytt..!» kom det fra ham, og han tenkte så det knakte. Han ville visst ha noe annet enn enda ett typisk «stille opp og smile»-bilde.
Ida fikk knipset ham midt i tenkingen, haha! (og meg med en forferdelig holdning..)

Så ble det kuleste bildet av meg og ham tatt like etterpå. Greit nok at jeg er lita og lett altså, MEN……

1006337_10151597351811128_240307397_nb….. JADDA!!
Det kom veldig overraskende på meg, jeg hadde aldri trodd han skulle gjøre noe sånt..! xD
Jeg elsker dette bildet. Tusen takk, Ida! ♥

1235123_10151597351781128_1265890648_nbBeina på bakken igjen. Fysisk iallefall.. Kanskje ikke helt mentalt x)

DSCN6966Over til andre ting; bilde av meg og kjempekjekke Antony Hansen, som spiller mindre roller og er understudy for Raoul. Han er også kjempetrivelig, og skal heldigvis fortsette i Phantom en stund til.

Etterpå så jeg og Ida matinèeforestillingen, før jeg hadde ordnet med en overraskelse til henne..

Forestillingen var utrolig bra, med masse småting forandret, spøker skuespillerne mellom og så videre. Det var jo nest siste forestillingen til hele tolv stykker av dem, så det er tradisjon å tulle litt siste dagen.
Det var mest sånne ting som man aldri ville oppdaget om man ikke har sett showet før eller ikke er flink på detaljer. Som at Meg Giry hadde på seg feil kostyme på Masquerade, at Marcus hadde en uglestatue i hånden som Red Death og så videre.

Det folk ikke kunne unngå å legge merke til kom på curtain call, når alle kommer frem og bukker etter forestillingen.. Madame Giry dukket opp med Darth Vader-maske på seg, og The Managers (Gareth Snook og Barry James) hadde byttet både kostymer og parykker, og så dermed helt feil ut.
Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, haha!

Og så over til noe av det jeg gledet meg mest til..
Stakkar Ida hadde ikke fått vite noe som helst av hva jeg hadde planlagt for henne etter showet den ettermiddagen, før Simon som jobber backstage på Her Majesty’s kom og hentet oss utenfor Stage Door og tok oss med inn.
Det er veldig kjekt å kjenne folk som jobber i kulissene nemlig, for jeg hadde fått ordnet med en omvisning backstage for henne, siden hun også er en veldig stor Phantom-fan!!

Først fikk vi sette oss i det nå helt tomme auditoriet og se på at de satte opp rekvisittene, senket lysekrona og gjorde scenen klar til kveldens forestilling.
Deretter fikk vi en omvisning både på, bak og under scena. Det er min tredje omvisning, men det er like spennende og interessant hver gang!
Vi fikk til og med sitte på tronen til Phantom, hihi!

DSCN6968Utsikten vår under matinèen, fra fremste rad på balkongen helt øverst oppe. Langt unna, men man får et godt overblikk over alt som skjer på scena.

Så var det middag sammen med foreldrene til Ida, før vi på nytt entret auditoriet i Her Majesty’s for å se kveldsforestillingen. Alle fire denne gangen.

Marcus sin aller, aller siste forestilling som Erik aka Phantom i London.
For denne gang ihvertfall.

Jepp, vi så showet to ganger på samme dag. Heelt normalt i teatermiljøet jeg har havnet i det siste året, hahah.
Når man ser det flere ganger etter hverandre sånn så får man med seg så mye mer, flere detaljer, skjønner kanskje handlingen bedre og så videre, i forhold til om man ser det bare èn gang.

 

DSCN6973Utsikten vår denne gangen. Fremste rad, wuhu!!

1006361_10151597352366128_1472112647_nNærmere kommer man ikke! Bildet er tatt av moren til Ida oppe fra Royal Circle :)

Det var en utrolig følelsesladet forestilling.

For meg så det ut som Marcus kjempet mot tårene hele veien igjennom Music of the Night, og det var mange ekte følelser i sving oppe på scenen den kvelden. For når man fremfører et show som dette åtte ganger i uken i nesten et helt år, så blir man nok veldig sammensveiset.
Lara Martins skrev på Twitter om at det var hardt å holde tårene tilbake, og Sofia Escobar som spiller Christine sa det samme til meg da jeg snakket med henne etterpå.

Det var en helt spesiell energi i hele forestillingen den kvelden, det virket som om alle gjorde sitt aller beste og gav alt, og nøt hvert sekund. Og responsen fra publikum var fantastisk.

I Final Lair, altså sluttscenen, lå Marcus og gråt på gulvet til slutt.
Joda, karakteren hans ER jo helt knust på slutten der, og det er en veldig sterk scene så han pleier å gjøre det, men denne gangen var det ekte hulking. Og Tim, som jobber med lyset, sa at da han møtte Marcus rett etterpå var han helt oppløst i tårer, og bare satt der.. Uff, stakkar..
Han hadde tatt seg sammen da han kom ut til oss etterpå da. Heldigvis egentlig, for der var det nok tårer om ikke han også skulle bidra. Og det hadde nok fordoblet tårestrømmen fra oss sikkert!

Men Marcus var i godt humør da han kom ut, og etter å ha vært inne en tur til kom han ut med kaka han viste oss tidligere på dagen, og spanderte på alle. Det vil si, tok neven full av kake og rakte ut «does anyone want some cake??» «Who wants to taste the boat! Or the throne?» Hahah!
Ble ikke mye igjen av den kaka gitt. Jeg fikk sikret meg bakdelen av båten, ene armlenet av trona, rosen og en sko, imens to av de jeg har møtt mest av den «gjengen» min fikk hele figuren og den andre skoen. Kaka var helt rasert til slutt, stakkar..

Selv om det var en forholdsvis glad stemning utenfor der den kvelden, var det mange tårevåte fjes å se. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker utenfor Stage Door der før, det var faktisk nesten så det ble trangt om plassen..!
Fikk snakket med omtrent alle favorittene mine, og de jeg har blitt best kjent med dette året. Noen dro, noen fortsetter.

Jeg har opplevd så utrolig mye takket være Phantom of the Opera og folkene som jobber der det siste året, at jeg snart lurer på om jeg våkner snart. Dette er definitivt slutten på en veldig fin tid, og begynnelsen på en ny med nye folk og forhåpentligvis nye opplevelser.

Det var vemodig å gå derfra den kvelden, og vite at jeg kanskje aldri får se Marcus som Phantom igjen..

marcus-lovett-as-the-phantom-photography-by-alastair-muir
marcussofia

1239805_10151597363951128_63102599_nFarvelklem..

Han har dratt tilbake til Amerika nå, og blir mest sannsynlig værende der en god stund ser det ut til. Men hvem vet, kanskje jeg får møte på ham igjen en dag..?

 

20130901_002507Da jeg så showet alene på torsdag ettermiddag og møtte ham etterpå, fikk jeg det store hvite programmet av ham. Det er fra den tiden han spilte Phantom på Broadway, for hele ti år siden.
Så fikk jeg et signert bilde, et kort og autograf på favorittbildet av oss.

Porselensmasken til høyre forelsket jeg meg i i souvenirshopen, og programmet nedenfor er et jeg har prøvd å samle så mange autografer som mulig i.

20130901_002657«Dear Silje. Thank you for being there right to the end. Love, Marcus»
Nedenfor er bitene jeg sikret meg fra den nydelige kaken.

Selv om Marcus har dratt, betyr ikke det at jeg ikke kommer til å se Phantom mer.
Det er fremdeles favorittmusikalen min, og kommer alltid til å være det. Allerede på kvelden onsdagen etterpå satt jeg i salen igjen for å se de nye skuespillerne, og matinèen neste dag også.
Det var med blandede følelser, riktignok. Jeg ville gjerne se de nye, men det føltes rart å ikke skulle se Marcus, Simon Thomas som Raoul, og Gareth og Barry som The Managers.

Gerónimo Rauch har tatt over som Phantom og Sean Palmer som Raoul. The Managers spilles nå av Martin Ball og Andy Hockley. Tre av fire har jeg sett før, i andre stykker!
Geró har jeg sett som Jean Valjean i Les Misérables, Martin Ball som Horace Hardwick i Top Hat, og Andy Hockley i samme rolle som nå, bare på Phantom UK Tour i tre forskjellige byer.

I tillegg er det to nye alternative Christiner, som spiller den rollen noen dager i uka. Olivia Brereton, som jeg også så i Phantom UK Tour i Birmingham, og Harriet Jones som jeg ikke har hverken sett eller møtt enda.

Det var spennende å se helt nye folk i rollene, og det var egentlig ganske tydelig at de var nye på dette. Det manglet litt nyanser i karakterene, men det kommer seg nok så snart de blir tryggere og mer rutinerte i rollene sine. Men gode var de, og jeg gleder meg til å se dem igjen!

DSCN7060Meg og Gerónimo etter forestillingen på onsdag.

 

Og en ting til jeg plutselig kom på…:

valjean meets phantomJean Valjean meets the Phantom!!
Gerónimo postet dette av ham og Marcus på Twitter (@GeronimoRauch) etter West End Live tidligere i år, leenge før noen ante at det var han som skulle ta over rollen som operaspøkelse.

Fra flosshatt og snippkjoler til mambo og magetopper.

Ida og foreldrene dro hjem fra London noen dager tidligere enn meg, så de dagene jeg hadde for meg selv ble bokstavelig talt fullbooket av teaterbesøk. Jeg må jo benytte meg imens jeg kan..? ;)

Første dagen valgte jeg å se Top Hat på Aldwych Theatre på ettermiddagen, som jeg også så i fjor høst.
Men nå har de byttet ut flere skuespillere, og jeg har sett litt mer Fred Astaire-filmer så jeg kan sammenligne litt sceneversjon vs. filmversjon.
Det er enkelt og greit filmen i sceneversjon, rett fram uten noen store forandringer. Til og med koreografien til de fleste dansene var den samme. Jeg spurte Kristen Beth Williams, som spiller hovedrollen som Dale Tremont om det, og hun sa at RKO Pictures har gitt musikalen tillatelse til å gjøre det samme som i filmen. Me like!

Skuespillerne var kjempeflinke, og Gavin Lee som spiller Jerry Travers har tydeligvis studert Fred Astaire en god del, for han hadde masse småting og småfakter som minte veldig om ham. Holdningen, en liten bevegelse med hodet eller en hånd, og måten å snakke på.
Dansingen var flott å se på, og det samme var scenedesignet og kostymene. Handlingen er genial, om enn litt innviklet, og talentet til skuespillerne i de mindre rollene er prisverdig. Særlig han som spiller den litt småsære tjeneren Mr. Bates er helt genial! Han var der i fjor også da jeg så det.

Liker du Fred Astaire, den originale Top Hat-filmen eller bare gamle klassikere generelt, vil du elske denne!

top-hat-v2-1362667898-article-0
DSCN7030

DSCN7028

Meg og Gavin Lee.

Jeg booket alle billettene til disse dagene omtrent på èn gang, og valgte dag utifra når det var ledig, billigst og så videre. Derfor tenkte jeg ikke over kontrasten mellom de to musikalene jeg valgte å se denne dagen, før jeg tenkte meg litt om imellom de to forestillingene..

For på kvelden samme dag som Top Hat hadde jeg nemlig booket Dirty Dancing på Piccadilly Theatre.
Snakk om vidt forskjellige dansestiler da!
Fra Fred Astaire-style i top hat, white tie and tails til Patrick Swayze-stil med salsa, mambo, bar overkropp og magetopper. Litt av en forskjell må jeg si.
Men Dirty Dancing var veldig bra. Samme konsept her også, altså filmen i sceneversjon. For å få med seg hele historien ble det en del korte scener, type «ta med seg stol inn på scenen-sette seg ned-si to-tre replikker-ta med stolen ut igjen». Det ble litt oppstykket til tider følte jeg, men ellers var den veldig bra.

Paul-Michael Jones spiller Johnny Castle, han var ett av de to topp-parene som representerte England i latinsk-amerikansk dans og ballroom i verdensmesterskapet i Singapore. Så dansing kunne han ja, med andre ord!
Jill Winternitz som spilte Baby var perfekt i rollen, og hun fikk tydelig frem utviklingen til Baby ettersom hun blir flinkere og flinkere til å danse, og mer og mer trygg på seg selv.
Charlotte Gooch var skjønn som Penny Johnson! Hun spilte kjempebra, og er en veldig, veldig dyktig danser. Å se henne og Paul-Michael danse sammen var en fryd å se på.
Jeg så faktisk henne som Dale Tremont i Top Hat i fjor, fant jeg nettopp ut!

Sluttnummeret, når Johnny kommer strenende nedover ene siden av salen like ved der jeg satt, målbevisst rett bort til Baby oppe på scenen og drar henne med seg ut på dansegulvet for «The Time of my Life» var virkelig bra. «No one puts Baby in a corner!»
Blir du ikke beveget av den scenen, da må det nesten være noe galt med deg.. ;)

DirtyDancing2
DSCN7036

dd

Meg og Stefan Menaul som var knallgod som den litt sleipe, bortskjemte Neil Kellerman til venstre, og meg og Paul-Michael Jones til høyre. Høydeforskjell sa du..?

Neste dag var det Lion King på Lyceum Theatre og Phantom of the Opera som stod på planen, men jeg skriver om alt som har med Phantom å gjøre i et eget innlegg litt senere.

Lion King har jeg hørt masse bra om, så det var på tide at jeg fikk sett den selv.
Jeg kan ikke si at jeg ble overbegeistret for den, men den var verdt billetten. Veldig interessant å se løsningene med tanke på kostymer, rekvisitter og scener! Mesteparten av dyrene var dukker av ett eller annet slag, og det var veldig fascinerende å se på bevegelsene og hvordan de fungerte. Rekvisitter som for eksempel gresset i ene scenen bestod av dansere med ei plate med «gress» på hodet. Genialt!

Musikken ble jeg litt skuffet over, da de bruker helt andre arrangementer enn i filmen. Man hører at det er samme sangene, men de er ganske forskjellige. Jeg er nok litt for glad i musikken slik som den er i filmen tror jeg.. :P
Simba og Nala som unge ble spilt av barn, og de var utrolig flinke. Men min favoritt var Scar, som ble spilt av George Asprey. Jeg elsket stemmen hans og måten han spilte karakteren på. Og stemmen til Jonathan Andrew Hume som spilte Simba var helt fantastisk.

Scenene som skal være emosjonelle var virkelig det, og de fikk fram stemningene igjennom hele handlingen veldig bra synes jeg.

lionking

20130904_155644

Inne på Lyceum Theatre.

lk

Noen av dukkene og kostymene, så du skjønner litt bedre hva jeg snakker om.

 

Har DU sett noen av disse musikalene?
Og i så fall – hva syntes du?