His music needed one thing..

2014-04-24 17.11

Alle spontane turer til London har alltid en veldig god grunn. Denne gangen kom det veldig brått på, og det var ikke mye tid om å gjøre.
De som ser Dr Who kjenner nok til Arthur Darvill som spiller Rory, som med tiden har blitt en av mine favoritter i hele serien. Han skulle være med i musikalen Once i London – i kun seks uker!
Jeg mener man må ta sjansene imens man har dem, så ikke lenge etter at jeg fikk vite om det via Twitter var billettene booket. Jeg dro med meg Mari, som er den som har skylden for at jeg er overinteressert i Dr Who i det hele tatt.

Arthur Darvill (Guy) and Zrinka Cvitesic (Girl) in Once
ONCE The Musical London Cast 2014

Vi hadde ikke bestilt billetter til selve forestillingen på forhånd, da det ofte lønner seg mer med «day tickets», som man kjøper samme dag på teateret. Dette førte til at jeg satt i 1,5 time og frøs utenfor billettluka på Phoenix tidlig på morgenen for å være sikker på å få billett. Etter køen vi havnet i da jeg og Emil skulle se American Psycho på Almeida Theatre i januar, tenkte jeg det var best å være ute tidligst mulig.

Jeg var nummer ti eller elleve i køen denne gangen, og ventingen var verdt det. Vi fikk billetter på fremste rad, for bare £25 hver!! Dette er billetter som koster 600-700 NOK skal man kjøpe dem på forhånd. Wiho!

Det er mye som gjør Once til en veldig unik teateropplevelse.
For det første har de ikke noe orkester, slik som musikaler vanligvis har. All musikk er spilt live av skuespillerne, som alle er på scenen til enhver tid. Hver enkelt skuespiller har sitt instrument, som de bidrar med selv i scenene karakterene deres ikke er med i.
Scenen er designet som en irsk pub da handlingen foregår i Dublin. På veggene henger det dusinvis av speil i forskjellige størrelser og fasonger, som gir det hele en veldig spesiell følelse.

«If you look in the mirrors, you can see part of a face or part of a hand playing a guitar, they fracture the space,they fracture events. Once is a modern fairy tale in lots of ways. It’s odd and eccentric and told at a bit of an angle, and that’s what’s those mirrors are part of»
– Bob Crowley

Once handler om en artist (Guy) som har mistet kjærligheten og motivasjonen til å spille. En dag møter han ei Tjekkisk jente (Girl) som oppmuntrer ham og nesten tvinger ham til å fortsette med musikken sin. Hun er selv glad i musikk, og igjennom nettopp musikken blir de gode venner, og i løpet av en begivenhetsrik uke utvikler det hele seg til en mektig, men veldig komplisert kjærlighetshistorie.

DSCN7497

Før forestillingen og i pausen er baren på scena en fungerende bar hvor man kan opp og kjøpe seg drikke og snacks. Man får gå rundt på scena og se på kulisser og enkelte rekvisitter, og det er lov å ta bilder.

Er man tidlig ute før forestillingen begynner kan man til og med stå på scena imens skuespillerne sitter i en ring midt på og spiller lystige irske toner og lager rågod stemning!

DSCN7496

Jeg har sett Once før, både på scena og filmen med Glen Hansard. Filmen likte jeg ikke noe særlig husker jeg, men det er lenge siden. Jeg likte den bedre på scena, og det var en helt grei opplevelse. Denne gangen? Jeg vet ikke om jeg får til å forklare..

Alt som fantes for meg var de som stod på scena. Alt rundt bare forsvant. Jeg ble virkelig dratt inn i historien, og handlingen gikk rett inn i margen på meg. Det var helt ubeskrivelig, jeg har aldri opplevd noe lignende før.  Hva det kom av aner jeg ikke..
Samspillet imellom skuespillerne var fantastisk, og de uttrykte alle følelsene så utrolig bra. Og når man er maks to meter unna der alt skjer, så føler man det virkelig på seg. Man ser hvert ansiktsuttrykk og hver tåre.

Og ja, det var veldig spesielt å se Arthur Darvill i egen person så nærme..!
Jeg hadde ingen anelse om at han kunne hverken synge eller spille gitar før jeg oppdaget nylig at han var med i Once på Broadway, og jeg ble positivt overrasket over stemmen hans, som høres mye bedre ut i virkeligheten enn den gjorde på filmklippene jeg har sett av ham!

Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(3)

Og samspillet mellom ham og Zrinka Cvitesic var helt nydelig. Begge to spiller rollene sine godt, og får frem følelser og nyanser i rollene veldig bra. Begge karakterene har en tydelig forandring i løpet av forestillingen.
«Guy» går fra å være tilbakeholden og deprimert til å se håpet i horisonten og føle mening med dagene igjen, og «Girl» går fra å være en utadvendt og lystig fremmed til å vise skjulte, mykere og kanskje mørkere sider av seg selv, og man får vite at det er mye vondt under det glade smilet.

Og stemmen til Zrinka er også helt nydelig, bare se youtubeklippet «If You Want Me», som du finner nederst i innlegget her.

l-r Zrinka Cvitesic (Girl) and Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(4)

Og, som vanlig, så er ingen teaterbesøk fullverdig uten en løpetur ut til stage door etterpå. Men selv om jeg løp ut så raskt jeg kunne, ble vi begge for sen til å møte både Arthur og Zrinka. Veldig surt, men vi fikk snakket med de fleste andre skuespillerne, og sanket inn en del autografer i programmet.

Så er det meg og det å gi meg da..
Jeg hadde tross alt reist helt fra Norge kun for å se Arthur Darvill, så da måtte hver mulighet prøves ut. Dermed dro jeg tilbake neste dag i god tid før forestillingen i håp om å treffe ham på vei inn, men en fyr jeg snakket med sa at han var allerede kommet og var igang med forberedelsene til forestillingen.
Så var det kvelden.. Den tilbragte vi i Queens Theatre, for å se Les Misérables. Men dette var siste dagen vår i London, og jeg kunne ikke kvitte meg med den skuffede følelsen. Så jeg tok det vanskelige valget – å GÅ midt i Les Mis for å spurte bort til Phoenix igjen.

Jeg var der en halvtime før Once sluttet, for nå skulle jeg møte Arthur!!
Imens jeg ventet kom det ei mor med en liten gutt på tre år, som helt tydelig var kjempestor Dr Who-fan. Han var nemlig kledt helt likt som the 11th Doctor (Matt Smith) – fra topp til tå med bukseseler, tversoversløyfe og det hele. Til og med en fez!
Han var så utrolig søt!! Han og broren på 6 år har en facebookside, hvor det stadig postes bilder og glimt fra hverdagen til en familie med Dr Who-dilla.

Sam, som han jeg møtte heter, løp spent rundt og snakket om «The Doctor» og «Rory» hele tiden, men da Arthur endelig viste seg i døra, ble øynene store som tallerkner og han gjemte seg stille bak moren sin. Og Arthur ble omtrent målløs da han fikk se Sam i det gjennomførte kostymet. Han tok seg god tid og snakket med Sam, signerte døra til Tardisen hans og poserte for bilde. Som du kan se her.

Det var ikke mange som ventet denne kvelden, så Arthur tok seg god tid.
Han ble kjempeglad for den norske melkesjokoladen jeg hadde kjøpt med til ham, og hoppet bokstavelig talt opp og ned.
Jeg fikk signert begge bildene jeg hadde med – ett til meg og ett til Mari, og selvsagt bilde sammen med ham;

DSCN7486

Jeg gliser fremdeles som en dust når jeg ser på dette, haha.

Selv om jeg fikk veldig dårlig samvittighet for å gå midt i Les Misérables, så var det verdt det.
Endelig fikk jeg møtt ham!!

Og det gikk ikke bedre til enn at jeg dro tilbake og så Once en gang til neste dag..
For flyet mitt til Værnes gikk mye senere enn jeg hadde trodd (haha, bra vi har kontroll!), så jeg fikk tid til å se en ettermiddagsforestilling. Etter å ha sagt hadet til Mari som tok et tidligere fly til Oslo, stakk jeg bort til Her Majesty’s for å se hvem som skulle spille de forskjellige rollene i Phantom of the Opera. En Londontur er liksom ikke komplett uten.

Men så på en annen side, Phantom kan jeg se når som helst, den kommer til å gå i London for evig og alltid, imens Arthur Darvill spilte i Once i bare noen uker til. Så jeg grep sjansen (igjen) og stakk bort til Phoenix igjen. Men ikke uten å slå av en prat med kjente fjes fra Phantom, som bokstavelig talt tok imot meg med åpne armer og en klem. Det er så hyggelig å komme dit, for de blir glade for å se deg og har nesten alltid tid til å stoppe og snakke litt :’)

Denne gangen på Once var en av skuespillerne på ferie, så det var litt andre folk i noen roller. Jeg ble ikke like dratt med i handlingen denne gangen, men det var minst like bra, og veldig interessant å se hvordan stemningen ble helt annerledes der det var nye folk i noen roller, og hvordan alle spilte forskjellig mot hverandre enn sist.

Også denne gangen løp jeg ut til stage door, og hadde heldigvis flaks. Bildene taler vel for seg selv..

2014-04-24 17.05

2014-04-24 17.03
2014-04-24 17.04  2014-04-24 17.06
2014-04-24 17.07
Wiiiih! :’)


Arthur Darvill og Zrinka Cvitesic – Falling Slowly


Zrinka Cvitesic – If You Want Me

Kilder; bilde 1, bilde 2, bilde 3, bilde 4.

Nesten sommer i London.

Det ble plutselig en spontan tur til vakre London igjen, og der var det allerede grønt og frodig, og betydelig varmere enn her i Norge. Her hjemme hadde det såvidt begynt å bli litt grønt på markene, imens der borte var omtrent alt i full blomst.

_DSC8472_DSC8474_DSC8708 _DSC8483Wellington Arch

_DSC8488Snakk om å bo i en jungel..!

_DSC8493Green Park.

_DSC8510

Jeg ankom søndag kveld, og venninna mi på mandag ettermiddag. Så for å slå ihjel tid på veien til Victoria Station for å møte henne tuslet jeg igjennom St James Park.
Det var utrolig nydelig der nå, nesten som tatt ut av en eller annen romantisk komedie. Fuglelivet imponerte meg stort, og på toppen av alt kom jeg akkurat tidsnok til å få med meg forberedelsene til vaktskiftet ved Wellington Barracks. Hesteparade, marsjering og korpsmusikk!

_DSC8515St. James Park

_DSC8516 _DSC8528_DSC8540 _DSC8536Blandt alle duene og endene dukket det plutselig opp to pelikaner, av alle ting..

_DSC8549Fjærpuss.

_DSC8553 _DSC8559 _DSC8563 _DSC8571 _DSC8575

_DSC8590 _DSC8642Scots Guards.

_DSC8671

«Aces High»

_DSC8719 _DSC8722

American Psycho – som musikal?!

«Patrick Bateman er en materiell fetisjist, en vellykket børsmegler stinn av gryn. Som ivrig statsusjeger gir han seg selv hen til en livsstil med materiell ekstravaganse, trendy restauranter og designerklær. Klær, biler, visittkort, viner og dyre boliger eksisterer kun for å gjøre inntrykk på andre i en kultur hvor det er om å gjøre å vise frem det man har, å triumfere over de andre.
På overflaten en perfekt mann med et perfekt liv. Men han er også en følelsesløs, psykotisk seriemorder.

Han er både den amerikanske drøm og det amerikanske mareritt i en og samme person. Parallelt med sitt perfekte ytre på dagen dyrker han på nattestid sin groteske hobby, der han tar i bruk snekkerredskaper på nye og fantasifulle måter. I ly av nattemørket mishandler og dreper han mennesker uten noen åpenbar grunn.»
Kilde: Wikipedia

AP_Detail_Image_680x380_WITH-TITLE

Da jeg fikk forklart hva denne filmen/boka handlet om, hadde jeg store vanskeligheter for å se det for meg som en musikal. Det er jo ikke akkurat det man forventer at det skal lages musikaler av akkurat?
Men jeg ble jo selvsagt også veldig nysgjerrig på hvordan den var. Jeg hadde ikke sett filmen før, knapt hørt om den, så jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for å prøve å få sett den.
Det var bare et lite problem.. Den gikk kun for en kort periode, og alt var allerede utsolgt.

Men så fant jeg ut at teateret solgte et visst antall «day seats» til en billig penge hver dag, om man møtte opp der personlig til et visst tidspunkt. Jeg hadde mine grunner til å se denne musikalen, så den ene dagen de hadde to forestillinger møtte vi opp på vesle Almeida Theatre omtrent i utkanten av London for å prøve å sikre oss billetter.

Vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken…

2013-12-30 11.18

Vi var der tidlig, men ikke tidlig nok.
Alle 40 dagbillettene ble solgt før det var vår tur, men vi bestemte oss for å bli igjen og vente litt til, for personalet i billettluka sa det fremdeles var en mulighet for at det ble returnert noen billetter.
Så vi sørget for å bli skrevet opp på ventelista, før vi kjøpte oss mat i den vesle teaterkafèen og ventet.

Og tror du ikke vi hadde flaks?!
To billetter til fredagens matinèforestilling ble returnert imens vi ventet, med super plassering ifølge mannen i billettluka! Wiho! Det lønner seg å ikke gi opp..! ;)

2014-01-03 14.07

Fredagen kom, og siden vi skulle reise tilbake til Norge tidlig neste morgen var det ikke aktuelt å bli igjen for å gå til stage door etter siste forestilling. Derfor ankom vi teateret ganske tidlig, sånn ca litt før den tiden jeg håpte at skuespillerne pleide å komme på jobb.
Stage door på dette teateret var inne i foajèen ved siden av billettluka, så vi slapp heldigvis å stå ute i regnet for å vente.

..Hvem vi ventet på..?
Vel. Det var jo en grunn til at jeg i det hele tatt hørte om denne musikalen, som gikk på et bittelite 300-seters teater i utkanten av London!
Langt borte fra «Theatreland» i West End, hvor jeg normalt holder til..

aefafafKilde

Jeg kunne ikke la en sjanse som dette gå fra meg.
Å se BÅDE David Tennant OG Matt Smith i virkeligheten på så kort tid? Hadde du fortalt meg dette for noen måneder siden hadde jeg ikke trodd det kunne være mulig.
Men vi hadde vel bare sykt flaks tipper jeg, at begge de to var i hver sin oppsetning nettopp på den tiden vi planla å dra dit.

Og jeg ante heller ikke at Matt Smith gjorde musikaler. Det også hadde jeg faktisk ganske vanskelig for å se for meg!

1.167781
Kilde

Foajèen begynte sakte å fylles med folk, selv om det enda var lenge til forestillingen. Ett fellestrekk med de fleste var at de hadde uttrykket til noen som later som om de bare «tilfeldigvis henger der» uten noen grunn. Akkurat som vi hadde, tipper jeg.
For når det stoppet en bil utenfor døra, og Matt Smith i egen høye person kom inn, da strømmet det til folk fra alle kanter virket det som.
Men jeg satt nærmest, så jeg var den første til å spørre ham om autograf! Og idet han bøyde seg ned for å signere krasjet den digre hetta på parkasen hans i hodet på meg, hahah.

2014-01-10 11.19Wiih!

Det ble ikke noe bilde sammen med ham, for han stoppet bare såvidt noen sekunder for å signere noen få ting før han forsvant inn. Men jeg er fornøyd! :’)

Forestillingen var også bra, men for å være ærlig tror jeg nok ikke den hadde blitt noen hit i West End. For som jeg leste i en anmeldelse fra en britisk avis, har den «plenty of style but little substance».
Men jeg fant veldig mange bra punkter ved den, og jeg kunne gjerne tenkt meg å se den igjen nå som jeg har sett filmen også.

Den hadde en gjennomført stil, og designerne har virkelig fanget essensen av filmen i bruken av farger, lys og rekvisitter. Og til å være et så lite teater, hadde de en ganske avansert bruk av scena, med flere roterende deler og falldører.
Kostymene og klesstilen var strøken, akkurat som man forventer av de rikere kretser i en storby.

AP 22-486 by Manuel Harlan 601 x 400
Kilde
fdc6f6f6d720d18f_MattSmithAmericanPsychoKilde

Musikken var fengende og passet bra, og jeg ble imponert over talentet til flere av skuespillerne.
Og ja, Matt Smith synger..! Han hørtes ikke ut som om han har mye trening i det vel og merke, men når han sang de lavere notene hørtes det faktisk overraskende bra ut!
Og ellers leverte han en knallbra tolkning av Patrick Bateman synes jeg, som gjorde at jeg ble veldig nysgjerrig på denne karakteren og vil vite mer.

American-Psycho-Matt-Smith
Kildebc54c2381ece77c2_MattSmithStagemusicalKilde
2ab70a86714f7215_MattSmithShirtKilde

Jeg føler at jeg går helt feil vei når det gjelder denne historien.. Begynner med en musikal live på scena, deretter filmen, og så snart jeg får tak i boka skal jeg lese den. Vanligvis ville jeg nok startet med boka og gjort alt i motsatt rekkefølge.

Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av thrillere, men som sagt så syntes jeg at Patrick Bateman virket som en interessant karakter, som jeg gjerne vil finne ut mer om.
Og så vil jeg sammenligne inntrykket mitt av musikalen i forhold til film og bok, selvsagt. Nerden i meg tar aldri pause! ;)

 Nå i ettertid må jeg stadig minne meg selv på at «han der har jeg faktisk møtt» når jeg ser bilder eller film av Matt Smith. Det er helt merkelig å tenke på, og særlig når man tar med faktumet at jeg faktisk møtte David Tennant også bare noen dager tidligere.

DET kaller jeg en opplevelsesrik Londontur..!

 

Helt uvirkelig..

Joda, her kommer nok en teaterblogg, men denne tar i hovedsak for seg en kveld jeg kommer til å huske lenge.
Jeg prøver fremdeles å overbevise meg selv om at det faktisk skjedde..

Er man i London, er det obligatorisk med minst ett teaterbesøk. Iallefall for meg.
En typisk uke i London for meg er stappet til randen av diverse musikaler og teateroppsettinger. Seks forestillinger på fire dager går lett unna, og jeg storkoser meg!
Denne gangen var jeg jo ikke alene på tur, så jeg nøyde meg med tre. Vi prøvde riktignok å få billetter til flere, men det er stor pågang i disse tider, så de få billettene vi fant var svindyre.

Vi så Phantom of the Opera på nyttårsaften, men det er de to andre stykkene jeg gjerne vil fortelle om.

Vi hadde utrolig flaks, for begge de forestillingene var i utgangspunktet utsolgt.
Men etter nesten en måned med daglig oppdatering av hjemmesiden til the Barbican Centre, fant jeg endelig to ledige billetter til Royal Shakespeare Company sin oppsetning av Shakespeare-stykket Richard II, med ingen ringere enn David Tennant i hovedrollen. Lykke!!!

Som en ivrig Dr Who-fan var dette en veldig stor ting for meg.

urlKilde

Jeg har sett ham i mange forskjellige filmer og serier den siste tiden, så jeg så virkelig frem til å se ham i virkeligheten.

Før forestillingen hadde jeg bestilt en omvisning for oss backstage på the Barbican. Det var en eksklusiv Richard II tour, hvor vi fikk både lære masse om selve stykket OG se hvordan alt fungerte backstage. Den franske guiden vår var veldig trivelig, og han tok oss med både over, under og på siden av scena. Vi fikk forklart hvordan de gjorde enkelte ting, og se på rekvisittene og noen kostymer. Utrolig interessant!

Kvelden kom, og det var helt merkelig å tenke på at jeg befant meg i samme bygg som han fyren som jeg har blitt en så stor fan av og sett så mye av på tv, og at jeg skulle snart få se ham i levende live.

gif

Jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde noe research på forhånd for å finne ut litt mer hva stykket handlet om da. For i tradisjon tro, snakket de kun «Shakespearisk» på scenen der. Det vil si sånn gammel, omtrent uforståelig engelsk. Så jeg var lettere forvirret til enhver tid, og jeg har fremdeles ikke heelt skjønt alt som skjedde.

Men i seg selv var stykket veldig bra.
Alle skuespillerne hadde fin flyt i språket og spilte bra, og jeg likte veldig godt bruken av prosjektorer, musikk og kulisser. Prosjekterte bilder på «gardiner» av kjetting gjorde at man fikk et 3D-bilde av scenen, som du ser på et av bildene under.

fghjklKilde

DSCN7100Utsikten vår av scenen, før stykket startet.

Men opplevelsen er ikke over når skuespillerne har gått av scenen. Ikke for meg, iallefall.
For da er det bare å grabbe med seg alle eiendeler, og spurte til stage door i håp om å få et glimt og en autograf.

MEN ute ved stage door var det allerede stappfullt.

David Tennant er en veldig stor skuespiller i England, så det var virkelig trangt om plassen for å få se ham på nært hold. Enda jeg bokstavelig talt løp hele veien ut, hadde jeg ikke en sjangs.
Og siden jeg er ganske lav, var det bare såvidt jeg så over/mellom de som stod foran meg.
Jeg fikk rettet frem coveret til Hamlet-DVDen min langt nok frem til at han kunne signere, men neida. Han stirret på det et halvt sekund, og utbrøt «Oh, I’ve already signed one of those!» før han gikk videre. Argh!

DSCN7104Jeg synes dette bildet beskriver tilstanden veldig godt. Folk som står omtrent oppå hverandre for å få trykket programmene og bildene sine lengst oppi fjeset på stakkaren.

DSCN7231

Å ikke få hverken coveret eller programmet mitt signert vekket kamplysten i meg, så ettpar dager senere var vi tilbake igjen.

Uten å se forestillingen denne gangen, fordi vi ville være der i god tid til å sikre oss plasser fremst ved gjerdet.

DSCN7226Perfect view!

Etter mellom 1,5 – 2 timers venting hadde det samlet seg masse folk allerede, så jeg skjønner at jeg ikke hadde sjangs sist da jeg kom i siste liten!
(bare for å ha nevnt det så var ikke vi først, det var folk som ventet der lengre enn oss for å komme foran!)

Det er ganske morsomt å vente på skuespillere sånn sammen med så mange andre, for man merker det alltid så godt på mengden når den man venter på kommer ut. Spenningen stiger momentant, og de blir ofte tatt imot med applaus og begeistrede rop.

DSCN7227Mye bedre utsikt denne gangen ja!

2013-12-30 23.50OG jeg fikk signert både programmet og dvden! :D

..

Og best av alt..

..

DSCN7228Jeg sitter fremdeles og gliser som en dust hver gang jeg ser dette bildet! :’)

Alt strevet med å få tak i billetter og all ventingen var virkelig verdt det!

Ingenting – ingenting kan beskrive følelsen man sitter igjen med etter en sånn opplevelse. Man kan ikke tro at det nettopp har hendt, og man må stadig titte på bildet og/eller autografen for å forsikre seg om at det faktisk er sant.
Det varer som oftest bare noen minutter – sekunder ofte, men det er øyeblikk som brenner seg fast i minnet og som man ikke ville byttet mot noe som helst i hele verden.

Følelsen av vantro, glede og spenning bobler nesten over, og det føles ut som om man skal enten sprekke eller bare ta av og fly avsted. Det blir noen gledeshopp på vei tilbake til hotellet etter sånne kvelder, for å si det sånn.

Den neste forestillingen jeg vil fortelle om, som også var ganske spesiell, kommer i neste innlegg.

..

London by night.

London by night is a wonderful sight
There is magic abroad in the air
I’m often told that the streets turn to gold
When the moon shines on circus and square

Up comes the moon when the city’s asleep
He’s not alone, for it seems
Somewhere up there stands an angel to keep her watch
While each Londoner dreams.

_DSC4433
_DSC4420
_DSC4040
_DSC3986
_DSC4001
_DSC4063
_DSC4015
_DSC4201
_DSC4237
_DSC4289
_DSC4315  _DSC4127

Nyttårsaften!

I år som i fjor, befant jeg meg midt i London da det nye året kom over oss.

Tidligere på dagen så vi folk som campet ute langs elvebredden allerede i totida på ettermiddagen, for å få gode utsiktsplasser. Vi skulle se Phantom på kvelden, så det var ikke aktuelt for oss. Ikke at jeg hadde orket heller, for den saks skyld. Utsikten fra Trafalgar Square er mer enn bra nok!

Vi møtte opp med gjengen jeg ble kjent med for nøyaktig ett år siden, og spiste middag på Byron’s før vi gikk til teateret. Det var godt å sitte i salen på Her Majesty’s igjen, og forestillingen var fantastisk som alltid! Og det er veldig spesielt når alle skuespillerne kommer ut på scenen etter curtain call igjen for å synge Auld Lang Syne sammen med publikum.

_DSC4496Gjengen samlet – ett år etter! Klikk her for å se bloggen fra i fjor.

Om du får muligheten til å tilbringe nyttårshelga i London – gjør det!!
Det er en travel tid og massevis av folk, men fyrverkeriet er så storslagent at det er verdt det! Særlig om du kommer fra ei lita bygd hvor det største fyrverkeriet du har sett til nå var rakettene det lokale hotellet sendte opp for å markere årtusenskiftet for 13 år siden.

Og på denne tiden er London fremdeles pyntet på sitt fineste etter juletiden, med masse lys og juledekorasjoner overalt.

DSCN7067Carnaby Street pyntet til jul.

Jeg ble veldig fornøyd med bildene jeg tok av fyrverkeriet i fjor, til tross for at jeg kun hadde med meg kompaktkameraet ut. I år derimot hadde jeg med meg speilrefleksen, og i år kan jeg vel rett og slett si at jeg ble superfornøyd..!

Og for å fange stemningen enda bedre, filmet jeg litt innimellom. Kvaliteten er nok så som så, men du får et lite inntrykk av hvor storslagent det hele er!

Og så over til bildene!

_DSC4577

_DSC4703
_DSC4684
_DSC4674Favoritt.

_DSC4655
_DSC4647
_DSC4610
_DSC4702
Eksperimenterer litt med manuelt fokus..

_DSC4616
_DSC4625
_DSC4606
_DSC4587
_DSC4584
_DSC4567
_DSC4558
_DSC4564
Godt nytt år alle sammen!!

Godt Nyttår!

Jeg er litt sen igjen, jeg. Men med en litt bedre grunn denne gangen.
Romjula og de første dagene av det nye året ble nemlig tilbragt helt uten data og bloggemuligheter, på et sted jeg har blitt veldig veldig glad i det siste året..

DSCN7085

Jeg og min bedre halvdel dro til London noen dager før nyttårsaften, og ble der til i forgårs. Vi hadde en kjempefin tur, med mange opplevelser og flotte ting å se. Vi benyttet sjansen til å være ordentlige turister, med kart i hånda og kamera rundt halsen. Vi tok sightseeingbusser og besøkte museumer og andre severdigheter.

_DSC4337
Sightseeingbuss, en veldig kjekk måte å se London på! (om været er bra, vel og merke..)

_DSC4351Westminster Abbey

_DSC4342
_DSC3941
DSCN7309

_DSC4436The British Museum

_DSC4444
_DSC4446
_DSC4466British Museum er gigantisk, og ifølge guiden på bussen trenger man minst 2-3 dager skal man gå igjennom alt.

DSCN7147Busstur i solnedgangen.

DSCN7079Tivoli på Leicester Square

DSCN7262The Tower of London, med Tower Bridge i bakgrunnen.

DSCN7267Grønt og fint.. Skulle ikke tro dette var den 2. januar!

DSCN7276
DSCN7271
DSCN7287Tower Bridge. Vi kjøpte Tower Bridge Experience-billetter, og fikk sett hvordan den berømte brua ser ut på innsiden.
   DSCN7300Deler av dampmaskinen som løftet brua før i tiden.

DSCN7347Vi tok oss en tur opp i The Monument (48,7 meter høyt), som var en trimtur uten like…

DSCN7353311 trinn i en trang spiral oppover..

DSCN7362   Men utsikten på toppen var verdt strevet!

DSCN7364
DSCN7370Tower Bridge, og skipet HMS Belfast til høyre.
 2014-01-02 16.30Etterpå var vi ombord i HMS Belfast, som er en del av Imperial War Museum.
Hele skipet er innredet som museum, og en tur innom her anbefales på det varmeste.