Stillhet.

Det har vært veldig stille her en god stund nå, rett og slett på grunn av manglende motivasjon og interesse. Jeg har derimot vært noenlunde aktiv på bloggen min på Hest.no, SiljeM91, og jeg har for en tid siden opprettet en ny blogg på WordPress.com som jeg prøver å oppdatere jevnlig. Fremdels ingen hverdagsblogg, men heller et sted jeg kan få utløp for litt kreativitet og tanker..

www.TimeofSolitude.wordpress.com

Hva som kommer til å skje med Siljephoto.net enda vet jeg ikke, men jeg har betalt leie for enda ett år, så jeg har litt tid å tenke på. Kanskje jeg kan finne ut hvordan jeg slår sammen disse to eller noe sånt.
Uansett, så er du hjertelig velkommen innom på hvilken som helst av de andre bloggene mine, og gjerne legg igjen et spor i kommentarfeltet! :D

_DSC4108

 

Reinsdyr på Valdresflya.

Nå er jeg tilbake på Langedrag, hvor jeg antageligvis skal jobbe (store?) deler av sommeren. Jeg har ikke fått noen oversikt enda, så jeg vet ikke hvor lenge jeg blir.

Jeg kjørte nedover hit på fredag, en tur som tar rundt ni timer.
Like før jeg kom til Gjendesjøen på Valdresflya i retning Beitostølen, måtte jeg snegle meg igjennom en flokk reinsdyr som koste seg i sola – midt i veien.
Andre biler kjørte videre med èn gang, men jeg fant en grusvei og snek meg innpå resten av flokken, så godt det lar seg gjøre med bil.

_DSC9942

Litt skeptiske var de, men de stakk ikke langt. Dette er jo ikke villrein, så de er nok vant til å se mennesker og kjøretøy.
Jeg er veldig glad i reinsdyr, og koste meg skikkelig med å studere dem. Og det var veldig spesielt å ha en fri flokk så nærme.

_DSC9844
_DSC9885
_DSC9902

Plutselig merket jeg at noen av reinsdyrene rettet oppmerksomheten mot noe bak meg, og da jeg snudde meg oppdaget jeg at en mindre flokk hadde sneket seg innpå meg bakfra, og stod og gresset ikke langt unna.
De holdt et øye med meg, men fortsatte å gresse imens jeg knipset ivei.

_DSC0022
_DSC0032

Idet jeg snudde meg tilbake noen minutter senere, hadde jeg plutselig en vakker bukk på knappe ti meters hold, som hadde kommet fra en flokk som gikk ved ei hytte ikke langt unna.
Denne var meeget skeptisk til meg, men våget seg til å gå forbi meg – 6-7 meter unna.

Ikke lenge etter kom det flere dyr samme vei, like nærme.

_DSC9963
_DSC9995
_DSC9975
_DSC9993

Veldig spesielt å kunne være så nærme. Har jo jobbet en del med rein på Langedrag, men det er jo noe helt annet når man kommer så nær en flokk ute i det fri.
Jeg følte jeg satt der i en evighet og bare studerte dem, helt til jeg plutselig kom på at jeg hadde omtrent halve veien igjen å kjøre før det ble mørkt. Men jeg fikk veldig mange bilder jeg ble fornøyd med, og jeg er utrolig glad for at jeg kjørte forbi akkurat når jeg gjorde og fikk muligheten til å oppleve dette.

_DSC9946
_DSC0005
_DSC0012
_DSC9915
_DSC9881
_DSC9877
_DSC9828
_DSC0095
_DSC0080
_DSC0073
_DSC0089
_DSC0055
_DSC0039
_DSC0036
_DSC0025

_DSC0051På vei tilbake

Jeg vet knapt hvordan en vanlig 17. Mai feires..

Ok, jeg har noen vage minner om leker og konkurranser på fotballbanen, isspising og taler. Fordi at helt siden jeg var ni år gammel, har omtrent alle 17.Mai-er gått med på marsjering og spilling i forskjellige tog sammen med korpset.

Ikke misforstå meg, jeg elsker denne tilværelsen.
Men det har gjort at jeg vet bare sånn i teorien hvordan andre folk pleier å feire denne dagen. Da jeg gikk på barneskolen var det alltid om å gjøre og spise mest mulig is huker jeg. De andre barna gikk rundt og skrytte av at de hadde lagt i seg 8-9 stykker i løpet av dagen, imens jeg bare hadde hatt tid til den ene vi fikk gratis på det ene stedet vi spilte.

Men det har aldri gjort meg noe. Jeg har alltid vært glad i korpset, og ville ikke byttet èn eneste korps-17.Mai mot en «vanlig».

Etter å ha tilbrakt fjorårets nasjonaldag i England uten videre feiring var det litt ekstra stas å være hjemme i år. Tro det eller ei, 17. Mai i fjor var den dagen jeg hadde mest hjemlengsel i løpet av de åtte månedene jeg var utenlands. Ikke engang julaften i et fremmed land gjorde meg like sørgmodig som det å se NRK sin direktesending av nasjonaldagen på nett-tv.

I år tror jeg forresten at jeg slo egen rekord i antall tog. Vi marsjerte og spilte i ikke mindre enn fem stykker i forskjellige småbygder rundt om. Det første startet klokka 07:30 i surt regn nede på Øra, og sørget for at noter og uniform var våte nesten allerede før dagen hadde startet.

Men underveis til neste tog tittet sola igjennom skyene og resten av dagen fikk vi merke at vi har svarte uniformer, for å si det sånn! Varmt ble det, men heller det enn regn. Og hva er vel finere enn norske flagg og bunader under blå himmel, mot en bakgrunn av lysegrønn skog og grønne marker?


Uværsskyene viker for sol og blå himmel!

Jeg er så glad for at jeg ble med i Hornmusikken dette året jeg har vært hjemme, og jeg har hatt en nydelig, om enn litt slitsom dag.
Som nykommer var alle marsjene vi spilte helt nye for meg, og selv om jeg har hatt noen uker på meg så er det først NÅ jeg føler at de sitter, hahah.
Så da er det bort med dem, og frem med to splitter nye som jeg fikk i dag, som skal spilles når Kongen og Dronningen besøker bygda på torsdag. Takk og lov for youtube!

Det ble både lite hest og lite ordentlige bilder i dag.
Hesten fikk nyte dagen hjemme i sola, og kjenner jeg dem rett lå de nok flate utover jordet og snorket hele gjengen. Det var iallefall to trøtte fjes på Embla og Silvur da vi kom hjem igjen!
Kamera ble ikke prioritert i dag, da vi hadde en hektisk timeplan og de fineste motivene ville selvsagt befinne seg langs veien imens vi marsjerte.
Jeg følte klumpen i halsen og den nasjonalromantiske stoltheten av å være norsk flere ganger da vi passerte fjord og grønne jorder, med flagget svaiende i vinden og et tog av vakre bunader og glade fjes bak oss.


Bygda mi, tatt med mobilen ut av bussvinduet.

Det var selvsagt en stor 200-årsmarkering i hovedtoget i sentrum, som var det største toget jeg noengang har deltatt i. Kommunen hadde prøvd å samle alle barneskolene for anledningen, og å få så mange som mulig til å delta. Skolekorpset ledet an, og vi i Hornmusikken ble plassert ca midt i toget. Ikke nok med at toget var langt, men det var hundrevis av tilskuere langs veiene også. Nordmørsbunader og flagg så langt øyet kunne se!
Bilder og video: http://www.driva.no/nyheter/article9704259.ece og http://www.trollheimsporten.no/surnadal-i-fest.5493477-312228.html

Det siste toget stod ikke på lista til Hornmusikken, det var et korps bestående kun av frivillige fra nærområdet. For korpsmusikk må det være på en sånn dag!

Og musikk ble det! Jeg hadde blitt satt til å spille piccolofløyte, som er ganske mye vanskeligere og tyngre enn en vanlig tverrfløyte. Grepene og alt er det samme, men den er under halvparten så stor og det er vanskeligere å få ren lyd.
Men jeg klarte meg bedre i dag enn på øvingene, og er generelt sett fornøyd med hvordan det gikk!


Bilder fra siste toget, tatt av mammaen min.

Så dette er en helt normal 17. Mai for meg.
Farte kommunen rundt for å marsjere i tog etter tog ikledd uniform og slips, og såvidt ha tid til en kaffekopp eller en is imellom slagene. Men som sagt, jeg storkoser meg!

Hvordan har din dag vært? :)

 

Noen forsinkede bilder.

For det første, så hadde jeg helt glemt mange av bildene jeg har tatt de siste ukene. Og da jeg gjenoppdaget dem hadde selvsagt ruteren vår sagt takk for seg, så det ble noen dager med mobilt nettverk frem til den nye kom i posten.
Nå er den oppe og funker, så nå kan jeg laste opp bilder her og der igjen uten at det tar evigheter!

Disse bildene er fra en dag i slutten av april.

_DSC8734

_DSC8748

_DSC8751

_DSC8754

_DSC9100

_DSC9106

Hesteblogg.

Jeg har aldri hatt lyst til at dette skulle bli en hverdagsblogg hvor jeg stadig oppdaterer hva som skjer. Jeg lagde hjemmeisden og denne bloggen for å ha et sted hvor jeg kunne dele bilder, filmer, musikk og andre ting som opptar meg. Akkurat nå dreier livet mitt seg hovedsaklig om hest, så derfor lagde jeg meg like godt en blogg på Hest.no. Der kommer jeg til å poste litt mer hverdagslige ting fremover.
Jeg skal gjøre mitt beste for å holde Siljephoto.net aktiv også, sånn noenlunde iallefall. Det er jo ikke alltid jeg faktisk har ting å poste! Og uten det, null blogg.

Så om du vil høre fra meg oftere og omtrent kun innen hest og alt omkring det, følg meg HER! :)
Takk på forhånd!

His music needed one thing..

2014-04-24 17.11

Alle spontane turer til London har alltid en veldig god grunn. Denne gangen kom det veldig brått på, og det var ikke mye tid om å gjøre.
De som ser Dr Who kjenner nok til Arthur Darvill som spiller Rory, som med tiden har blitt en av mine favoritter i hele serien. Han skulle være med i musikalen Once i London – i kun seks uker!
Jeg mener man må ta sjansene imens man har dem, så ikke lenge etter at jeg fikk vite om det via Twitter var billettene booket. Jeg dro med meg Mari, som er den som har skylden for at jeg er overinteressert i Dr Who i det hele tatt.

Arthur Darvill (Guy) and Zrinka Cvitesic (Girl) in Once
ONCE The Musical London Cast 2014

Vi hadde ikke bestilt billetter til selve forestillingen på forhånd, da det ofte lønner seg mer med «day tickets», som man kjøper samme dag på teateret. Dette førte til at jeg satt i 1,5 time og frøs utenfor billettluka på Phoenix tidlig på morgenen for å være sikker på å få billett. Etter køen vi havnet i da jeg og Emil skulle se American Psycho på Almeida Theatre i januar, tenkte jeg det var best å være ute tidligst mulig.

Jeg var nummer ti eller elleve i køen denne gangen, og ventingen var verdt det. Vi fikk billetter på fremste rad, for bare £25 hver!! Dette er billetter som koster 600-700 NOK skal man kjøpe dem på forhånd. Wiho!

Det er mye som gjør Once til en veldig unik teateropplevelse.
For det første har de ikke noe orkester, slik som musikaler vanligvis har. All musikk er spilt live av skuespillerne, som alle er på scenen til enhver tid. Hver enkelt skuespiller har sitt instrument, som de bidrar med selv i scenene karakterene deres ikke er med i.
Scenen er designet som en irsk pub da handlingen foregår i Dublin. På veggene henger det dusinvis av speil i forskjellige størrelser og fasonger, som gir det hele en veldig spesiell følelse.

«If you look in the mirrors, you can see part of a face or part of a hand playing a guitar, they fracture the space,they fracture events. Once is a modern fairy tale in lots of ways. It’s odd and eccentric and told at a bit of an angle, and that’s what’s those mirrors are part of»
– Bob Crowley

Once handler om en artist (Guy) som har mistet kjærligheten og motivasjonen til å spille. En dag møter han ei Tjekkisk jente (Girl) som oppmuntrer ham og nesten tvinger ham til å fortsette med musikken sin. Hun er selv glad i musikk, og igjennom nettopp musikken blir de gode venner, og i løpet av en begivenhetsrik uke utvikler det hele seg til en mektig, men veldig komplisert kjærlighetshistorie.

DSCN7497

Før forestillingen og i pausen er baren på scena en fungerende bar hvor man kan opp og kjøpe seg drikke og snacks. Man får gå rundt på scena og se på kulisser og enkelte rekvisitter, og det er lov å ta bilder.

Er man tidlig ute før forestillingen begynner kan man til og med stå på scena imens skuespillerne sitter i en ring midt på og spiller lystige irske toner og lager rågod stemning!

DSCN7496

Jeg har sett Once før, både på scena og filmen med Glen Hansard. Filmen likte jeg ikke noe særlig husker jeg, men det er lenge siden. Jeg likte den bedre på scena, og det var en helt grei opplevelse. Denne gangen? Jeg vet ikke om jeg får til å forklare..

Alt som fantes for meg var de som stod på scena. Alt rundt bare forsvant. Jeg ble virkelig dratt inn i historien, og handlingen gikk rett inn i margen på meg. Det var helt ubeskrivelig, jeg har aldri opplevd noe lignende før.  Hva det kom av aner jeg ikke..
Samspillet imellom skuespillerne var fantastisk, og de uttrykte alle følelsene så utrolig bra. Og når man er maks to meter unna der alt skjer, så føler man det virkelig på seg. Man ser hvert ansiktsuttrykk og hver tåre.

Og ja, det var veldig spesielt å se Arthur Darvill i egen person så nærme..!
Jeg hadde ingen anelse om at han kunne hverken synge eller spille gitar før jeg oppdaget nylig at han var med i Once på Broadway, og jeg ble positivt overrasket over stemmen hans, som høres mye bedre ut i virkeligheten enn den gjorde på filmklippene jeg har sett av ham!

Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(3)

Og samspillet mellom ham og Zrinka Cvitesic var helt nydelig. Begge to spiller rollene sine godt, og får frem følelser og nyanser i rollene veldig bra. Begge karakterene har en tydelig forandring i løpet av forestillingen.
«Guy» går fra å være tilbakeholden og deprimert til å se håpet i horisonten og føle mening med dagene igjen, og «Girl» går fra å være en utadvendt og lystig fremmed til å vise skjulte, mykere og kanskje mørkere sider av seg selv, og man får vite at det er mye vondt under det glade smilet.

Og stemmen til Zrinka er også helt nydelig, bare se youtubeklippet «If You Want Me», som du finner nederst i innlegget her.

l-r Zrinka Cvitesic (Girl) and Arthur Darvill (Guy) in Once photo by Brinkhoff Moêgenburg(4)

Og, som vanlig, så er ingen teaterbesøk fullverdig uten en løpetur ut til stage door etterpå. Men selv om jeg løp ut så raskt jeg kunne, ble vi begge for sen til å møte både Arthur og Zrinka. Veldig surt, men vi fikk snakket med de fleste andre skuespillerne, og sanket inn en del autografer i programmet.

Så er det meg og det å gi meg da..
Jeg hadde tross alt reist helt fra Norge kun for å se Arthur Darvill, så da måtte hver mulighet prøves ut. Dermed dro jeg tilbake neste dag i god tid før forestillingen i håp om å treffe ham på vei inn, men en fyr jeg snakket med sa at han var allerede kommet og var igang med forberedelsene til forestillingen.
Så var det kvelden.. Den tilbragte vi i Queens Theatre, for å se Les Misérables. Men dette var siste dagen vår i London, og jeg kunne ikke kvitte meg med den skuffede følelsen. Så jeg tok det vanskelige valget – å GÅ midt i Les Mis for å spurte bort til Phoenix igjen.

Jeg var der en halvtime før Once sluttet, for nå skulle jeg møte Arthur!!
Imens jeg ventet kom det ei mor med en liten gutt på tre år, som helt tydelig var kjempestor Dr Who-fan. Han var nemlig kledt helt likt som the 11th Doctor (Matt Smith) – fra topp til tå med bukseseler, tversoversløyfe og det hele. Til og med en fez!
Han var så utrolig søt!! Han og broren på 6 år har en facebookside, hvor det stadig postes bilder og glimt fra hverdagen til en familie med Dr Who-dilla.

Sam, som han jeg møtte heter, løp spent rundt og snakket om «The Doctor» og «Rory» hele tiden, men da Arthur endelig viste seg i døra, ble øynene store som tallerkner og han gjemte seg stille bak moren sin. Og Arthur ble omtrent målløs da han fikk se Sam i det gjennomførte kostymet. Han tok seg god tid og snakket med Sam, signerte døra til Tardisen hans og poserte for bilde. Som du kan se her.

Det var ikke mange som ventet denne kvelden, så Arthur tok seg god tid.
Han ble kjempeglad for den norske melkesjokoladen jeg hadde kjøpt med til ham, og hoppet bokstavelig talt opp og ned.
Jeg fikk signert begge bildene jeg hadde med – ett til meg og ett til Mari, og selvsagt bilde sammen med ham;

DSCN7486

Jeg gliser fremdeles som en dust når jeg ser på dette, haha.

Selv om jeg fikk veldig dårlig samvittighet for å gå midt i Les Misérables, så var det verdt det.
Endelig fikk jeg møtt ham!!

Og det gikk ikke bedre til enn at jeg dro tilbake og så Once en gang til neste dag..
For flyet mitt til Værnes gikk mye senere enn jeg hadde trodd (haha, bra vi har kontroll!), så jeg fikk tid til å se en ettermiddagsforestilling. Etter å ha sagt hadet til Mari som tok et tidligere fly til Oslo, stakk jeg bort til Her Majesty’s for å se hvem som skulle spille de forskjellige rollene i Phantom of the Opera. En Londontur er liksom ikke komplett uten.

Men så på en annen side, Phantom kan jeg se når som helst, den kommer til å gå i London for evig og alltid, imens Arthur Darvill spilte i Once i bare noen uker til. Så jeg grep sjansen (igjen) og stakk bort til Phoenix igjen. Men ikke uten å slå av en prat med kjente fjes fra Phantom, som bokstavelig talt tok imot meg med åpne armer og en klem. Det er så hyggelig å komme dit, for de blir glade for å se deg og har nesten alltid tid til å stoppe og snakke litt :’)

Denne gangen på Once var en av skuespillerne på ferie, så det var litt andre folk i noen roller. Jeg ble ikke like dratt med i handlingen denne gangen, men det var minst like bra, og veldig interessant å se hvordan stemningen ble helt annerledes der det var nye folk i noen roller, og hvordan alle spilte forskjellig mot hverandre enn sist.

Også denne gangen løp jeg ut til stage door, og hadde heldigvis flaks. Bildene taler vel for seg selv..

2014-04-24 17.05

2014-04-24 17.03
2014-04-24 17.04  2014-04-24 17.06
2014-04-24 17.07
Wiiiih! :’)


Arthur Darvill og Zrinka Cvitesic – Falling Slowly


Zrinka Cvitesic – If You Want Me

Kilder; bilde 1, bilde 2, bilde 3, bilde 4.

Nesten sommer i London.

Det ble plutselig en spontan tur til vakre London igjen, og der var det allerede grønt og frodig, og betydelig varmere enn her i Norge. Her hjemme hadde det såvidt begynt å bli litt grønt på markene, imens der borte var omtrent alt i full blomst.

_DSC8472_DSC8474_DSC8708 _DSC8483Wellington Arch

_DSC8488Snakk om å bo i en jungel..!

_DSC8493Green Park.

_DSC8510

Jeg ankom søndag kveld, og venninna mi på mandag ettermiddag. Så for å slå ihjel tid på veien til Victoria Station for å møte henne tuslet jeg igjennom St James Park.
Det var utrolig nydelig der nå, nesten som tatt ut av en eller annen romantisk komedie. Fuglelivet imponerte meg stort, og på toppen av alt kom jeg akkurat tidsnok til å få med meg forberedelsene til vaktskiftet ved Wellington Barracks. Hesteparade, marsjering og korpsmusikk!

_DSC8515St. James Park

_DSC8516 _DSC8528_DSC8540 _DSC8536Blandt alle duene og endene dukket det plutselig opp to pelikaner, av alle ting..

_DSC8549Fjærpuss.

_DSC8553 _DSC8559 _DSC8563 _DSC8571 _DSC8575

_DSC8590 _DSC8642Scots Guards.

_DSC8671

«Aces High»

_DSC8719 _DSC8722

Are you sleeping?

Are you sleeping?
Still dreaming?
Still drifting off alone.
I’m not leaving with this feeling
So you’d better best be told..


The path that you are on
We’re not talking, there’s no secrets
There’s just a note that you have gone

And all that you’ve ever owned
Is packed in the hall to go

 large3
Kilde

Once the musical, Phoenix Theatre, London