American Psycho – som musikal?!

«Patrick Bateman er en materiell fetisjist, en vellykket børsmegler stinn av gryn. Som ivrig statsusjeger gir han seg selv hen til en livsstil med materiell ekstravaganse, trendy restauranter og designerklær. Klær, biler, visittkort, viner og dyre boliger eksisterer kun for å gjøre inntrykk på andre i en kultur hvor det er om å gjøre å vise frem det man har, å triumfere over de andre.
På overflaten en perfekt mann med et perfekt liv. Men han er også en følelsesløs, psykotisk seriemorder.

Han er både den amerikanske drøm og det amerikanske mareritt i en og samme person. Parallelt med sitt perfekte ytre på dagen dyrker han på nattestid sin groteske hobby, der han tar i bruk snekkerredskaper på nye og fantasifulle måter. I ly av nattemørket mishandler og dreper han mennesker uten noen åpenbar grunn.»
Kilde: Wikipedia

AP_Detail_Image_680x380_WITH-TITLE

Da jeg fikk forklart hva denne filmen/boka handlet om, hadde jeg store vanskeligheter for å se det for meg som en musikal. Det er jo ikke akkurat det man forventer at det skal lages musikaler av akkurat?
Men jeg ble jo selvsagt også veldig nysgjerrig på hvordan den var. Jeg hadde ikke sett filmen før, knapt hørt om den, så jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for å prøve å få sett den.
Det var bare et lite problem.. Den gikk kun for en kort periode, og alt var allerede utsolgt.

Men så fant jeg ut at teateret solgte et visst antall «day seats» til en billig penge hver dag, om man møtte opp der personlig til et visst tidspunkt. Jeg hadde mine grunner til å se denne musikalen, så den ene dagen de hadde to forestillinger møtte vi opp på vesle Almeida Theatre omtrent i utkanten av London for å prøve å sikre oss billetter.

Vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken…

2013-12-30 11.18

Vi var der tidlig, men ikke tidlig nok.
Alle 40 dagbillettene ble solgt før det var vår tur, men vi bestemte oss for å bli igjen og vente litt til, for personalet i billettluka sa det fremdeles var en mulighet for at det ble returnert noen billetter.
Så vi sørget for å bli skrevet opp på ventelista, før vi kjøpte oss mat i den vesle teaterkafèen og ventet.

Og tror du ikke vi hadde flaks?!
To billetter til fredagens matinèforestilling ble returnert imens vi ventet, med super plassering ifølge mannen i billettluka! Wiho! Det lønner seg å ikke gi opp..! ;)

2014-01-03 14.07

Fredagen kom, og siden vi skulle reise tilbake til Norge tidlig neste morgen var det ikke aktuelt å bli igjen for å gå til stage door etter siste forestilling. Derfor ankom vi teateret ganske tidlig, sånn ca litt før den tiden jeg håpte at skuespillerne pleide å komme på jobb.
Stage door på dette teateret var inne i foajèen ved siden av billettluka, så vi slapp heldigvis å stå ute i regnet for å vente.

..Hvem vi ventet på..?
Vel. Det var jo en grunn til at jeg i det hele tatt hørte om denne musikalen, som gikk på et bittelite 300-seters teater i utkanten av London!
Langt borte fra «Theatreland» i West End, hvor jeg normalt holder til..

aefafafKilde

Jeg kunne ikke la en sjanse som dette gå fra meg.
Å se BÅDE David Tennant OG Matt Smith i virkeligheten på så kort tid? Hadde du fortalt meg dette for noen måneder siden hadde jeg ikke trodd det kunne være mulig.
Men vi hadde vel bare sykt flaks tipper jeg, at begge de to var i hver sin oppsetning nettopp på den tiden vi planla å dra dit.

Og jeg ante heller ikke at Matt Smith gjorde musikaler. Det også hadde jeg faktisk ganske vanskelig for å se for meg!

1.167781
Kilde

Foajèen begynte sakte å fylles med folk, selv om det enda var lenge til forestillingen. Ett fellestrekk med de fleste var at de hadde uttrykket til noen som later som om de bare «tilfeldigvis henger der» uten noen grunn. Akkurat som vi hadde, tipper jeg.
For når det stoppet en bil utenfor døra, og Matt Smith i egen høye person kom inn, da strømmet det til folk fra alle kanter virket det som.
Men jeg satt nærmest, så jeg var den første til å spørre ham om autograf! Og idet han bøyde seg ned for å signere krasjet den digre hetta på parkasen hans i hodet på meg, hahah.

2014-01-10 11.19Wiih!

Det ble ikke noe bilde sammen med ham, for han stoppet bare såvidt noen sekunder for å signere noen få ting før han forsvant inn. Men jeg er fornøyd! :’)

Forestillingen var også bra, men for å være ærlig tror jeg nok ikke den hadde blitt noen hit i West End. For som jeg leste i en anmeldelse fra en britisk avis, har den «plenty of style but little substance».
Men jeg fant veldig mange bra punkter ved den, og jeg kunne gjerne tenkt meg å se den igjen nå som jeg har sett filmen også.

Den hadde en gjennomført stil, og designerne har virkelig fanget essensen av filmen i bruken av farger, lys og rekvisitter. Og til å være et så lite teater, hadde de en ganske avansert bruk av scena, med flere roterende deler og falldører.
Kostymene og klesstilen var strøken, akkurat som man forventer av de rikere kretser i en storby.

AP 22-486 by Manuel Harlan 601 x 400
Kilde
fdc6f6f6d720d18f_MattSmithAmericanPsychoKilde

Musikken var fengende og passet bra, og jeg ble imponert over talentet til flere av skuespillerne.
Og ja, Matt Smith synger..! Han hørtes ikke ut som om han har mye trening i det vel og merke, men når han sang de lavere notene hørtes det faktisk overraskende bra ut!
Og ellers leverte han en knallbra tolkning av Patrick Bateman synes jeg, som gjorde at jeg ble veldig nysgjerrig på denne karakteren og vil vite mer.

American-Psycho-Matt-Smith
Kildebc54c2381ece77c2_MattSmithStagemusicalKilde
2ab70a86714f7215_MattSmithShirtKilde

Jeg føler at jeg går helt feil vei når det gjelder denne historien.. Begynner med en musikal live på scena, deretter filmen, og så snart jeg får tak i boka skal jeg lese den. Vanligvis ville jeg nok startet med boka og gjort alt i motsatt rekkefølge.

Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av thrillere, men som sagt så syntes jeg at Patrick Bateman virket som en interessant karakter, som jeg gjerne vil finne ut mer om.
Og så vil jeg sammenligne inntrykket mitt av musikalen i forhold til film og bok, selvsagt. Nerden i meg tar aldri pause! ;)

 Nå i ettertid må jeg stadig minne meg selv på at «han der har jeg faktisk møtt» når jeg ser bilder eller film av Matt Smith. Det er helt merkelig å tenke på, og særlig når man tar med faktumet at jeg faktisk møtte David Tennant også bare noen dager tidligere.

DET kaller jeg en opplevelsesrik Londontur..!

 

Legg igjen en kommentar