|
DYRENE
Jeg er oppvokst med dyr, og de er og har alltid vært en stor del av livet mitt. De nevnes ofte i bloggen, og er avbildet i galleriene. Jeg vet at mange av de besøkende her er dyreinteresserte, så denne siden er til for de som er spesielt interessert i å vite litt mer om de dyrene som er mine.
• EMBLA •
f. 12.05.96 e. Prinsen 1923FH u.Veslemøy 15215F
Jeg kunne skrevet flere mil om Embla tror jeg, men jeg skal prøve å holde meg til ettpar kilometer bare. Hun er en så godt som perfekt hest etter min mening, og jeg kunne ikke fått en bedre venn enn henne. Hun er egentlig pappa sin, men det er jeg som bruker henne mest. Hun kom til oss en eller annen gang i enten 2001 eller 2002, jeg er ikke helt sikker på nøyaktig når. Hun ble med èn gang sjefen over de to shettisene våre, og var sjef helt fram til Silvur kom til oss. Da ble hun nummer to på rangstigen. Til pass for henne, slik som hun har sjefet med de to små.
Hun elsker å gå på tur, men er svært, SVÆRT stressa og ivrig på hjemturen. Det er sykt irriterende til tider. Men vi trener stadig på å holde et sakte tempo hjemover, og hun roer seg etterhvert. På banen er hun kjempeflink for det meste, da hun kan en del fra før av. Det er bare for meg å få henne til å huske det igjen. Hun er veldig fotogen, og tar seg kjempebra ut på alle bilder. Hun løfter også både høyre og venstre framfot på kommando, uansett om jeg står på bakken eller sitter på ryggen hennes. Hun gjør det både på stemmekommando og om jeg pirker borti henne med pisken eller hånden.
Hun er alltid blid og i godt humør, jeg har aldri opplevd henne sur eller meggete noen gang, slik som folk sier at hopper er. Hun er sjefete mot shettisene da, men det er det eneste i retning "sur" jeg har sett henne. Utenom når jeg prøver å lære henne noe hun ikke skjønner helt, og hun blir drittlei av maset mitt da. Men det er jo min egen feil! :P
• SILVUR FRÅ FJØRTOFT •
f. 26.05.99 e. Stigur fra Haga u. Gletting frå Sortehaug
Silvur er vårt nyeste, hestlige familiemedlem.
Han kom til oss i november 2007, men vi har kjent ham siden han ble født, da oppdretteren er søskenbarnet til mamma. Mamma har alltid vært forelsket i ham, og klødd etter å ta ham med hjem hver gang vi har vært på besøk der. Og endelig fikk hun oppfylt ønsket sitt. Han er veldig surrete å ri på, går i sikksakk og går sin egen vei rett som det er. Men det holder vi på å trene bort. Nå er det rette linjer som gjelder.
Han er femgjenger, og har en herlig tølt som vi trener mye på. Da han kom tøltet han nesten ikke, men det har vi greid å få fram igjen :) Herlig å se at treningen gir resultater! Han tølter ikke så fort enda, og ikke så veldig lenge i gangen. Men det går raskere og raskere jo mer vi trener på det, og etterhvert som han blir sterkere klarer han å holde tølten lengre. Jeg prøver også å trene ham på at han skal gå rett fram i trav når jeg ber om det, og ikke surre innom alle mulige andre gangarter først, slik som han hadde for vane. Han er kjempeflink, og jeg merker tydelige forbedringer! Han er skeptisk på flere ting, men viser det bare ved å kikke på tingen med store øyne og blåse i nesen.
Han og Gullit er bestekamerater, og herjer rundt på beitet rett som det er.
• GULLIT •
f. 09.06.00 e. Lill-Kasper NPA2978 u. Gulli NPA2107
Gullit er litt av en fyr. Han er alltid full av påfunn og rampestreker. Han elsker sko, så man må være påpasselig når man er oppi innhegningen. Får han først tak i en av skoene dine, slipper han ikke - selv om den sitter fast på en fot.
Han er veldig glad i å bære rundt på ting, noe han gjerne gjør sammen med Silvur.
Gullit kom til oss sammen med moren sommeren 2000 på sommerbeite, og mamma falt pladask for ham. Neste år kom han tilbake til oss som vår egen, samme dag som Hedda.
Han er herlig å ri - lett på tøylene og ekstremt flink i alt. Gjør virkelig sitt beste for å oppnå rytterens ønsker. Han er travertypen, eller rettere sagt Svensk shetlandsponni, så han er veldig langbeint og høy til shettis å være. Dette fikk han trekk for på den eneste utstillingen han har vært med på, og kom på plass 4 av 4 deltakere. Vi hadde ikke forventet noe bedre egentlig, med tanke på at to av de andre ponniene i klassen var hingster, og alle de tre andre var mye mer rasetypiske enn ham. Men vi tenkte det hadde vært morsomt å få en bedømmelse på ham og høre hva dommerne syntes, og derfor hadde vi ham med. Han fikk kommentaren "fin barneponny" blandt annet. Kremt. Barneponni ja, han som både biter og løper ned folk.. :P Eller, det er vel bare meg han løper ned. Han vil leke, og tenker sikkert at jeg tåler like mye som Silvur. Men det gjør jeg ikke, og faller overende når han kommer stormende rett på meg. Det er ikke vondt ment fra hans side, han vil bare ha det morro. Samme med den bitinga også det, han synes det er spennende når han får kjeft og vi reagerer. Han er mye snillere nå enn hva han var da han var yngre da, vel og merke.
• HEDDA •
f. 21.06.97 e. Dennis frå Nordgård NPA1438 u. Tobberups Fortuna NPA1512
Hedda var den første hesten som kom hit til gårds, en dag på vårparten i 2001. Hun hadde stått noen måneder(?) hos noen bekjente mellom da vi kjøpte henne og til hun kom hit fordi stallen vår var ikke helt ferdig. Hun er ekstremt sta og bestemt, og slett ikke like søt på innsiden som på utsiden. Men likevel er hun en av verdens beste ponniser!
Hun er litt sjenert, og aldri den som kommer bort for å få godterier eller kos. Men hun blir tydelig glad når noen gir henne oppmerksomhet, og hun ser lei seg ut når hun blir oversett.
Om vinteren ser hun nesten ut som en bjørn med all den tykke vinterpelsen. Hun elsker å "bade" i dypsnøen. Når jeg tar henne med dit det er dyp snø, vasser hun uti og dukker hodet under flere ganger, pruster og styrer.
Hun har dessverre kronisk forfangenhet, så hun er dårlig til beins til tider, når hun har spist for mye gress eller fått for mye kraftfôr eller noe annen mat hun ikke tåler. Dyrlegen sa også at hun har en form for diabetes, som gjør at hun får en stor, hard pølse langs manken. Så det ser nesten ut som om hun har en skikkelig hingstenakke når det er ille.
Til nå har det gått helt fint, vi har fått kurert det i tide når forfangenheten har hatt utslag, og hovene hennes bærer nesten ikke preg av det i det hele tatt. Hovslageren trimmer dem med tanke på sykdommen, så de retter seg opp.
• MONS LUDVIG •
f. 10.08.97 e.Ukjent u. Hufsa
Mons er gammelpusen vår. Han blir hele 13 år gammel i år, og er veldig velholdt og pen for alderen. En meget kjekk gammel herremann! Ingen ødelagte ører eller synlige arr, til tross for alle villkattene han har sloss med og jagd bort. Noen ørsmå rifter og hakk i ørene er det eneste synlige. Han har alltid vært en skikkelig kosegutt, og han er så absolutt mannen i mitt liv. Jeg har vært yndlingspersonen hans hele tiden, og han blir alltid veldig glad når jeg kommer hjem. Han elsker å ligge i senga mi, og han dilter etter meg hvor som helst av og til når jeg møter på ham ute.
Han er også en stor skeptiker - alt er farlig til det motsatte er grundig bevist! Fremmede folk er skumle, og støvsugeren er livsfarlig. Men på sine gamlere dager har han blitt tryggere og mer avslappet heldigvis, og gjemmer seg ikke lengre når det kommer besøk.
I det siste har han blitt tydelig tynnere, og det vises at han begynner å bli gammel.. Men han er glad og kvikk, og like glad i kos og oppmerksomhet som før! Han spiser godt, og er veldig aktiv hver eneste dag.
• MIE SOFIE •
f. oktober/november 2001 e. Eldar u. Husker ikke navnet..
Pusi, som vi kaller henne, er den selvutnevnte dronninga i huset. Kun mamma er sjefen over henne. Men likevel utfordrer Pusi henne støtt og stadig ved å tøye grensene og gjøre ting hun vet at hun ikke har lov til. Møter du blikket til Pusi, stirrer hun på deg til du ser bort. Det er på en måte en psykisk maktkamp i katteverdenen. Den som ser bort, overgir seg.
Hun har til nå fått hele 24 kattunger, hvorav 21 har fått gode hjem. To har vi beholdt selv, og den tredje var dødfødt. Den eneste dødfødte hun har hatt. Kullene hennes har alltid vært spesielle; det første kullet var 5 med vidt forskjellige farger, så fikk hun 5 hunner, neste kull var på 5 hanner, neste var 3 vidt forskjellige hvorav 1 var skipskatt (Labba), og det siste nå inneholder blandt annet tre som ser ut som dalmatinere, og ei som er pastellfarget i rødt, grått og hvitt. Den femte er vanlig rødfarget. Pusi har skikkelig pelskvalitet, semilanghåret og silkemyk. Veldig mange av kattungene hennes arver denne pelsen, samt evnen til å slappe helt av når de løftes opp.
Hun har vært skikkelig humørsyk og irritabel de siste årene, men etter at hun ble sterilisert nå nylig har hun blitt skikkelig kosete og rolig. Selv om hun av en eller annen grunn hater meg, da. Det skal ikke mye til før hun hugger til meg med klør og tenner, selv om jeg bare vil kose med henne.
Hun er for tida smellfeit, og ser ut som om hun har spist en fotball om du ser henne ovenfra :P
• LABBA •
f. 04.09.06 e. Ukjent u. Mie Sofie
Labba er datteren til Pusi, og den eneste av de 23 søsknene hun har som er prikklik moren i fargene. Og de er så like at til og med vi som ser dem hver dag tar feil til tider. Men Labba er langbygd, med lange bein og lang hale, i motsetning til kortbygde, småtjukke Pusi. Labba er alltid i farta, og har sjelden tid til en kos. Hun må finne på det selv, i så fall. Tvangskos nytter ikke. Det er livet for kort til! Hun er full av liv, hopp og sprett. Hele tiden.
Så er hun skipskatt, hun har hele 24 klør, om jeg ikke husker feil. Det ser ut som om hun har votter på framlabbene. Veldig morsomt å se sporene hennes i snøen om vinteren. Tydelig å se hvem sporene tilhører, ja!
Hun har hatt to kull, på tilsammen tre kattunger. To røde hanner i første kullet, deriblandt èn skipskatt, og ei lita søt grå og hvitfarget hunnkatt i siste kullet. Hun kan du lese om nedenfor her.
Labba er litt tilbakeholden, men om man tar seg god tid til å kose med henne og gi henne oppmerksomhet, så stoler hun mer på deg, og kommer gjerne bort for en kos.
• MONSI MAY •
f. 18.07.10 e. "Pavarotti" u. Labba
Monsi, eller "dulutten" som jeg liker å kalle henne (betyr ting, dings på dialekten min), er det nyeste tilskuddet til familien. Hun er datteren til Labba, og har sjarmert seg til et fast hjem her. Vi gir jo som oftest bort de fleste kattungene til gode hjem, men mamma ble så glad i hun her at hun får bli :)
Hun er skipskatt som moren, men hvor mange ekstra klør hun har er jeg usikker på. Hun har veldig lang og myk pels, og er kort og lubben i kroppen som bestemor Pusi. Hun er også veldig liten for alderen, man kan ikke tro at hun er så gammel som hun er. Mamma spurte dyrlegen her en dag hvor gammel han trodde hun var, og han mente 5 måneder. Hun var faktisk sju måneder på dagen.
Hun er den eneste kattungen av de 35-36 vi har hatt som biter og klorer. Hun er skikkelig frampå, skulle nesten tro at hun var en rampete guttunge! Bitingen og det holder vi på å venne henne av med, for sånt vil vi ikke ha noe av. Hun var ekstremt sta og bestemt fra tidlig alder, allerede før hun fikk øyne sa hun klart ifra når hun IKKE ville bli løftet. Og holder man henne lengre enn hun vil nå, så både mjauer og knurrer hun i protest :P
Hun er alltid i farta slik som moren, men hun her hun kommer ofte bortom for en liten kos, for så å fyke avsted igjen. Og selv om hun begynner å bli eldre nå, så er hun fortsatt like leken. Yndlingsleken hennes er ei stang med noen kamuflasjefargede bånd i en tråd, og bare hun hører lyden av bjella som henger på så blir hun ordentlig gira.
Da hun etter en leng tids tenking endelig fikk navnet Monsi, foreslo mamma en dag vi satt og så på Top Gear eller noe sånt på tv at vi kanskje skulle kalle henne Monsi May etter James May. Så stor fan som jeg er av ham, så gikk jeg selvsagt med på det. Men nå i ettertid påstår mamma at det var bare spøk, og at Monsi egentlig heter opp igjen etter tanten sin, Bonnie Mai, som kom bort for noen år siden. Jeg holder nå fast på at hun er oppkalt etter yndlingskjendisen min, jeg.. :P
• JIM •
På vei hjem fra klasseturen til Danmark var vi innom småbruket Stirling Station og hentet med oss noen Emuer som Øya hadde kjøpt. Plutselig fikk jeg en svart og hvit pelsdott i armene, med beskjed om å gi den et godt hjem. Slik fikk jeg min Jim. Han jeg fikk den av, som driver besøksgården Stirling Station heter Jim Stirling, så hva er vel mer naturlig enn å kalle kaninusen Jim? Han hopper skikkelig høyt, og søker alltid oppover. Setter jeg meg ned med ham i nærheten, klatrer han oppover meg med framlabbene og skal undersøke. Han hopper oppå alt som er, og strekker seg oppover veggene for å se om han kommer seg høyere.
Han er veldig sosial, tillitsfull og glad i oppmerksomhet, men noe særlig kosete er han egentlig ikke. Bare av og til.
Han bruker å få løpe fritt rundt i rommene på hybelen, noe jeg tror han liker veldig godt. Han er veldig glad i senga mi, har jeg funnet ut. Og så lenge sengeteppet ligger på, så får han lov til å være der. Noen ganger er han skikkelig sprek og spretter rundt som en gærning. Sklir bortover gulvet og stuper inn og ut av buret sitt.
Jeg pleier å ha ham med meg hjem i langhelger og ferier, og hjemme har han blitt skikkelig god venn med Monsi. Hun elsker å leke med ham, og han hopper rundt sammen med henne. Hun ligger og lurer på ham i angrepsstilling, for så å spurte mot ham og hoppe over ham. Jeg tror ikke han skjønner så mye av hva hun holder på med, men.. :P
• MAXIMO •
Da jeg flyttet på hybel høsten 2009 var jeg fast bestemt på å trosse mamma og endelig få meg kanin. Som sagt så gjort, og en vakker høstdag kjørte vi opp til Steinkjer og hentet vesle Max. Jeg trodde det var en hann, så den fikk navnet Maximo. Men etterhvert som den vokste viste det seg å være en hunn, med litt av noen humørsvingninger!
Vi kom egentlig ikke så veldig godt overens, og etter at jeg fikk Jim så ble det litt for mye med to kaniner merket jeg. Derfor fikk Max seg et nytt hjem på Sunndalen sommeren 2010. Han som hentet henne virket kjempegrei, og de hadde en løvehodehunn fra før av, så jeg er sikker på at hun fikk det godt! :)
Følte at jeg burde ta henne med her, siden det ligger ute en del bilder av henne rundt om her på siden.
besøkende totalt
i dag
online.
|